Newsflash: You should be positively over it!

Åjadda! Dette er kjempegodt! For igjen har jeg med meg noe snæxy electropop å vise frem til dere. Men først må jeg si at jeg egentlig har prøvd å variere låtstilene siden jeg startet å musikkblogge, men i det siste har jeg nok muligens vist frem altfor mye quirky pop. Så det er nok noe som kommer til å holdes litt mer tilbake nå utover. Så jeg har tenkt til å ta én electropoplåt nå, og så tenker jeg at jeg venter litt med disse to sjangrene. Men akkurat nå hadde jeg bare så lyst til å vise frem Soft toy emergency. For de er artige, altså!

  

Electropopgruppa fra England har siden 2008-2009 turnert kjempekjempemasse. De har vært ”supporting acts” til foreksempel Little boots og N.E.R.D, samtidig som de selvfølgelig har hatt sine egne shows. I november 2009 kom du med denne låten jeg skal fortelle dere om, som faktisk er tredjesingelen deres. Men av det andre jeg hørte når jeg søkte opp på youtube, så var ikke det like bra som dette her. Critical er faktisk er rett som det er et veldig stort hopp i kvalitet for dem.

Det er kanskje ikke så ufattelig mye å si om låta, men det er en del ved den som fanger oppmerksomheten min. Som introen hvor du først tror at det ikke skal skje så mye, men så starter refrenget med dansegulvfyllende beats, og så begynner Jen å synge.. ja, rett og slett med en skikkelig kul vokalstil. Den er litt edgy, nesten uforskammet. Og så bare digger jeg de ”oo-oooh”-delene. Det er så disco, liksom. Og så er det som om effekten forteller oss: ”stopp og lytt, bare føl musikken vibrere inni deg et lite øyeblikk.” samtidig som det adder en stilig struktur til låta. Det er mye forskjellig som skjer inne i hele Critical som på en måte lever sitt eget liv. Og det gir alt en sånn herlig, leken aura.

Og ja, låten er absolutt fengende. Den er veldig pop, men det er også noe ved den som gir den et annet, mer selvstendig preg. Som liksom gjør at den ikke kan settes i samme ”bås” som alle de andre poplåtene. Bandmedlemmene har altså sitt eget rom, hvor de får servert sine egne, kule drinker.

Teksten er også veldig gøy. Og direkte, men det er der sjarmen ligger. Hun synger tydeligvis om å ha slått opp med en fyr, og forteller han at han nå bare ”critically wasting your time” og ”you should be positively over it.” Det er en frisk og frekk holdning til alt sammen, syns jeg! Det er også veldig interessant hvordan hun gir låta enda mer karisma og karakteristikk gjennom måten hun legger trykk på konsonantene + uttaler stavelsene i ordene på gjennom låta. Det er nesten som om flyten et lite sekund stopper opp akkurat når hun spesielt ved det siste ordet i refrenget legger mest trykk på aller siste stavelse. Som i ”positively over IT”. Og apropos dét, så liker jeg veldig godt at hun i bridgen bare synger ”positively over it.. positively over it”. For det er så deilig at de holder den lenge der. Mmm<3

Musikkvideoen ble lagt ut på youtube 11 september 2009, og har siden da fått rundt 250 000 views. Den er også ganske så passende i forhold til stilen til låta. Det er den perfekte blånynanserte belysningen, det riktige locationet, den kule koreografien. Også syns jeg selv at låten passer best til fokuset på at bandet spiller låta der og da. For det gjør at alt sammen handler mer om musikken, og i dette tilfelle er det positivt, for spesielt vokalisten og måten hun synger på er veldig i fokus, og da er det godt å bare ”se” det. Samtidig har jeg også selvfølgelig lagt merke til at musikkvideoen har et sterkt klimaks i både den energiske solo-dansingen hennes, og alle disse glitrende konfettiene som regner ned over dem når låten når sitt høydepunkt.

Husk også at dette er en låt du bør høre på med høyt volum, da! Da er den skikkelig digg! ;D

Gøyeste verslinje:

"You're critically wasting your time!"


Sterkeste hook:

You should be positively over it!


Beste øyeblikk:

Første gang man hører setningen: "You're critically wasting your time!"




Men hva synes du? :)

Oppdatering! Anbefalinger! Ukens topp 10!

Da er det igjen tid for Ukens topp 10! Og igjen er det massevis av artister og musikk som fortjener oppmerksomhet! Enn for dere som ser dette innslaget for aller første gang så kan jeg fortelle dere at dette er et ukentlig prosjekt som jeg kommer til å poste hver eneste lørdag. Det var i utgangspunktet ment å være på fredager, men det tar så lang tid å skrive den opp, så jeg bruker fredagskvelden til det, og heller legger ut hele listen på lørdag.

Og denne Topp 10-listen inneholder låter fra 2009/2010 som:

1. Du burde ha hørt til nå.

2. Du burde sjekke ut nå med en eneste gang!

3. Er litt ukjente perler fra verdens omfattende hav av låter.

I tillegg! Vil denne viktige listen inneholde låter/nye singler fra mer populære, kjente artister – som har kommet ut den siste tiden eller denne siste uken. Dette er en fin mulighet til å holde seg oppdatert på noen av de viktigste utgivelsene der ute, og Topp-10 listen er nok hver eneste uke gull verdt å få med seg om du liker å følge med på musikkbildet, samtidig som du faktisk kan oppdage mange, gode, nye låter! Og der ligger essensen i hva Farge!pop! ønsker å tilby deg :)




Låt nummer 1

  

Hey Monday - I don't wanna dance

Og aller første låt ut nå sparker oss skikkelig i gang! Vi har her en pop punk trio fra Florida som har vært aktive siden 2008, og dere største singel er vel Homecoming, som har fått over 2 millioner views på youtube, og som har vært på hitlistene i både Australia og i Japan. Deres oppfølgersingel et år etter i 2009 ble How you love me now, som endelig brakte dem inn på hitlistene i deres eget hjemland. Der den ble nummer 37 som sitt beste. Men.. jeg har en liten magefølelse på at denne tredje og nyeste singelen deres vil overvinne begge disse to andre singlene. Jeg har selvfølgelig hørt på de andre to, og mener selv at dette blir deres sterkeste singel til nå. Det er i hvert fall den låta som kan appellere til flere enn de andre to singlene. Denne er den mest poppete av dem, mest fengende – og sånt åpner som regel opp for flere fans. De har et sterkt hook i ”I don’t wanna dance!” og klappesekvensen er en skikkelig ”bli-med-a-folkens!”- oppfordring. Kjempegøy.

Musikkvideoen er egentlig ikke så veldig spennende, men det er nok kanskje bare nok med bandet og vokalisten i spissen, som danser og viser med kropp og ansikt hvordan låta best kan nytes. Og det er ved å feste! *synger med for full hals*

Til musikkvideoen! http://www.youtube.com/watch?v=Ev2xSOLik2c




Låt nummer 2

Rasmus Seebach - Natteravn

Denne låten kjenner nok mange av dere til, allerede. For Rasmus Seebach har jo begynt å bli mer kjent i de andre skandinaviske landene enn hjemlandet sitt Danmark. Der har han vært mye på topp i hitlistene det siste året, og med denne singelen her har han til og med klart å komme seg på topp 5 i de svenske hitlistene. Og det med god grunn, for dette er en veldig stor pop dance-låt. Litt unik, men også veldig dansk, føler jeg. Det er som om han er den mannlige versjonen av Medina. Og det som definitivt er det aller, aller beste ved låta.. er selvfølgelig repetisjonen av ”jeg kalder på dig… jeg kalder på dig!” Noe som både gjør at den vokser på deg, og som gir den enda lengre varighet. Deilig.

Musikkvideoen passer også med stemningen i låta. Det føles nattlig ut, det føles litt ensomt ut, og det føles ventende og håpefullt ut, samtidig som usikkerheten lurer rundt ethvert hjørne. Godkjent!






Låt nummer 3

  

Alex Velea - Don't say it's over



Hehe, dette er egentlig et veldig random låtvalg for meg. Men jeg måtte nesten bare ta den med på et eller annet tidspunkt! Alex Velea er en populær artist i hjemlandet Romania, og har her med denne låten fått over 2 millioner views. Jeg vil gå dit hen som å si at den er en av mine ”guilty pleasures”, for den er ikke spesielt appellerende på no vis. Det er egentlig ganske wannabe pop, syns jeg. Han synger ikke spesielt fint, han har dårlig uttalelse, teksten er skikkelig teit, han er heller ikke spesielt sjarmerende og musikkvideoen er amatørmessig utført. Men hvorfor liker jeg det allikevel, da? Jo, nettopp fordi han selv virkelig synes at han har den største sommerhiten for i år. Og fordi de danser så over the top maskulint at det blir stilig.. og så må vi selvfølgelig ikke glemme dette ”oh-oh oh-oh oh-oooh-oh! Oh-oh oh-oh oh-oooh-oh!” Det er så.. det er så.. man blir så.. MED! *synger og danser som bare søren!*..






Låt nummer 4

 

Girlicious - Maniac



Her har vi enda en sånn type låt med et konsept som er tatt helt ut på alle plan. Det elsker jeg, for da er det et så ufattelig godt utført arbeid. Det er fascinerende, kult, spennende.. og så pleier alt bare å være helt perfekt. Og det er så deilig.

Maniac er den andre singelen til det andre albumet til jentegruppa Girlicious fra USA, som er signa til Universal Music Canada. De har blitt sammenlignet som Amerikas svar på Sugababes. Men dette er noe råere enn som så. Mer energisk og enda mer electropop/dance pop-preget. Veldig digg, uansett. Og det er fordi det er så ufattelig fengende. Helt utrolig! For.. når det bygger seg opp til refrenget er det fengende. I refrenget er det fengende, når de synger ”lock me up, lock me up, lock me up-up-up” er det definitivt fengende.. og skikkelig fengende er det I HVERT FALL.. når de synger ”oh-ooh-oh-ooh oh-ooh-oh-oho!” Fy faen så poppete det er. Og fy faen så fantastisk! *elsker* Det er bare så sporty og energisk. Så crazy, så selvsikkert og kraftfylt. Så digg. *koser meg*.

Noe jeg også gjør med musikkvideoen. Der er konseptet. De er i bur på starten. De synger og danser inne i et mentalsykehus. De er gærne pasienter. Og alt de synger om speiles i hva som skjer der. God redigering, spenstig koreografi. Videoen er altså like fengende som låta og alt bare smeltes inn til ett helt farlig konsept. Nice, og så ser de jo ganske deilige ut.. gjør de ikke det? *smiler lurt*






Låt nummer 5

  

Joe Brooks - Superman



Neste artist er britiske Joe Brooks. Han er en relativt ny artist som for aller første gang i år kommer ut med sin egen singel signert på et større plateselskap. Singelen heter da Superman, og musikkvideoen til den ble lagt ut på youtube tidlig i Juli. Den har allerede over 2 millioner views, så jeg regner med at det har blitt en hit, ja.

Stilen hans er sommerlig gitarpop, og dette er noe vi kan kjenne igjen i hos foreksempel Billionare av Travie McCoy og Bruno Mars. Men her synger han om noe litt annet, og i Superman er det mer melodien som fenger, og ikke så mye teksten. Den er for det meste bare sjarmerende, og Joe Brooks er en virkelig håpløs romantiker. I musikkvideoen tenker han tydeligvis kjempemye på en jente han liker, og etter hvert kler han på seg en type supermannkappe for liksom å fly utover fra taket. Enten til jenta, eller for å ta livet sitt? Svaret får du hvis du ser den. Og det burde du nok uansett, for låten er veldig fin! :)






Låt nummer 6

Fefe Dobson - Ghost

Og så har vi Fefe Dobson. En annen relativt ny sanger/låtskriver fra Canada som i år kommer ut med sin andre singel. Ghost har vært så høyt som på 14 plass i de canadiske hitlistene, og selv om musikkvideoen bare kom ut i juni i år, har den klart å få rundt 1 300 000 views.

Jeg blir like imponert hver gang jeg blir presentert slike tall, men pop rock har lenge vært helt utrolig populært i Canada, men spesielt i Amerika – hvor ganske mange av disse viewsa er fra. Og det er vel kanskje også vel fortjent, for det er en god pop rock låt.

Fefe Dobson synger - som veldig mange andre - om å bli dumpet. Og jeg liker at hun dukker opp mange forskjellige steder i musikkvideoen.. på forskjellige, rare, bisarre måter. Bare for å terge eksen. Og så liker jeg ansiktsuttrykket hennes. Det er veldig distinkt, såret, og sterkt. I tillegg har hun veldig stilig hårsveis, og så synger hun ganske bra. Jeg liker også at refrenget er så ”all over the place”. Det er liksom ikke noen fast struktur, med både korte og lange toner. Det er også en veldig ujevn struktur, som samtidig føles konstant. Avslutningen med ”just like a gho-gho-gho-ghost” er også skikkelig fengende. Nesten på samme måte som i Maniac, faktisk. Også måten hun synger ”what’s her naaaame, what’s she liiiiiike?” er liksom så utrolig hånende. Men i tillegg en veldig effektiv måte å gi inntrykk av at man er irritert på. Og det har hun jo all rett til å være, det! *grrrr*






Låt nummer 7

  

Shawn Desman - Shiver



Her har vi enda en canadisk artist. Shawn Desman har tydeligvis vært aktiv siden 2002, men har ikke før nå virkelig klart å lage noe som er hitlisteverdig. Shiver har til nå vært nummer 18 på hitlistene i Canada. Musikkvideoen ble lagt ut på youtube så tidlig som i april, og har siden da fått rundt 865 000 views, nesten alle i nettopp Canada.

Shiver kan forøvrig minne om Crawl av Chris Brown, men har nok ikke et like stort refreng. Det beste ved den er Shiver-frekvensen, mens resten egentlig ”bare” er standard. Musikkvideoen er veldig mye basert på koreografien, som bare i seg selv er veldig underholdende. Låta handler om at han liker en jente, og det er også ganske tydelig, men det at alle sammen har svarte klær på seg får meg til å undre om det egentlig er en underliggende tanke bak denne følelsen han har. Svart pleier som regel å symbolisere noe mørkt, trist og vondt. Så kan det hende at han egentlig har det vondt? At jenta egentlig ikke kan eller vil være sammen med han? Eller er det bare et jævlig dårlig fargevalg? Uansett er all koreografien veldig passende i forhold til rytmen, flyten, melodien og faktisk også instrumentene hvor de foreksempel later som om de spiller på et strykeinstrument. Jeg liker all dansingen veldig godt jeg, spesielt sluttkoreografien, men de kunne kanskje ha fortalt oss mer av budskapet gjennom musikkvideoen, og/eller brukt flere rom av huset og tatt andre fasiliteter/ting i bruk for å gjøre alt mer helhetlig.






Låt nummer 8 & 9



Monrose - Like a lady

&

Monrose - This is me



Og nå skal jeg for første gang merge to låter inn i én låttekst blant Ukens Topp 10. De blir uansett å regne som to låter som begge er verdt å få med seg. Det er også ganske passende fordi låtene er fra samme gruppe. En jentegruppe fra Tyskland som absolutt kan sammenlignes med Sugababes og Girlicous. Det er jo selvfølgelig flere forskjeller blant alle sammen, men det er i hvert fall de nærmeste man kan sammenligne med sånn at du får et visst bilde av hva slags musikk dette kan være.

Monrose har vært aktive siden 2006, men det virker som om det er nå de virkelig slår igjennom. Det nyeste albumet deres Ladylike har vært på albumlistene i hjemlandet Tyskland, Østerrike og Sveits. Det blir i så fall på flere måter som om de er midt-europas egne jentepopgruppe. Og deres første singel fra dette albumet har gjort det kjempebra i alle ovennevnte land. Rundt topp 10 hos samtlige.

Like a lady er en helt ålreit dance poplåt. Hooket ”treat me like a lady, like a boy should!” kan feste seg på hjernen, men resten av låta er overraskende nok ganske lett å glemme. Den er litt haltende, og vet liksom ikke helt hvor den skal gå. Så vidt fengende også, så ganske enkelt helt, helt ålreit. I musikkvideoen har de for øvrig en edgy klesstil, men den er ikke noe særlig provoserende eller spesielt interessant.



Og låta This is me er i en annen dimensjon, for den har på en måte flere lag i seg. Det starter vakkert og behagelig, og så blir den samtidig spicet opp med noen raske setninger, og så bygger den seg opp mye mer naturlig innover i refrenget, som kan virke som en grower. Teksten er dypere, noe lydbildet oppleves som også. De får vist tydeligere vokalprestasjoner i denne låta, og selv om det ikke er like lett å huske eller å kjenne igjen hooket + refrenget her, koser jeg meg betraktelig mer med den.






Låt nummer 10

Labrinth - Let the sun shine

Enn vet du hva? Ja, jeg har faktisk spart det beste til slutt.

For Labrinth er en veldig dyktig producer, artist og låtskriver. Han har skrevet låter med/for blant annet Professor Green, Pixie Lott og N-Dubz – var også med på låtarbeidet til Pass out og Frisk – begge disse singlene til Tinie Tempah, og arbeider nå med sitt eget studialbum som skal komme ut en gang mot slutten av sommeren. Denne førstesingelen hans blir gitt ut den 27 september.

Jeg liker kvalitetene ved denne låta her. Det er noe spesielt ved den, og så har den en sånn en god egenskap ved seg i at vi hele tiden tilføres positivitet. Refrenget med ”let the sun shine, let the sun shine!” er som skapt for regnværsdager. Eller bare en perfekt låt for deilige solskinnsdager når man virkelig nyter moder naturs varme nærvær.

Stilen i låta KAN sammenlignes med en mer soulpreget versjon av OneRepublics låter. Det er på flere måter en veldig stemningsfull, drømmende, ekte og svevende låt som absorberer all godhet og varme for deretter å utstråle det mot deg som lytter til den. En helt herlig låt som i tillegg til å vokse på deg, også har en veldig god holdbarhet. Det er kanskje teksten, men kanskje også det uanstrengende drivet i låta + hjerneklistreeffekten refrenget gir.

Musikkvideoen er første gang man ser den veldig imponerende. Det er noe ved enkeltheten som fremhever friheten ved det de danserne gjør. Alt handler om å let the sun shine.. og let it all go. Dessuten danser de jo veldig kult, da. Veldig nice! :)

Hva synes du om Ukens topp 10? ;D

Ukens Topp 10 er her snart!

Folkens! Dere trenger ikke å være bekymra! Jeg har sagt at Ukens Topp 10 kommer i kveld, og det gjør den også. Bare litt senere i kveld. Jeg jobber med det nå, og legger det ut så fort jeg kan! :)

Mini Viva - Den quirky discoduoen!

Hei igjen alle musikkelskende lesere! ;D Nå er det på tide med et nytt låtinnlegg, eller snarere et duoinnlegg, for jeg har denne gangen tenkt til å introdusere for dere noen låter fra en duo som hadde en stor hit sommeren 2009, men som ikke helt har klart å få til noen flere på samme nivå som den debut singelen der. Selv mener jeg at disse to andre låtene deres absolutt fortjener mer oppmerksomhet, og da er det her musikkbloggen min kommer inn!

 

Og Mimi Viva er selvfølgelig dem jeg snakker om. De kom inn som et lekent og friskt pust med den uforutsigbare, überfengende låta I left my heart in Tokyo. Den ble forresten faktisk skrevet i samarbeid med norske Annie! Enn det visste du nok ikke nei! :O Låta ble uansett en radiohit i flere land, og har vært på topp 10 i både Storbritannia og faktisk Finland (!).

Men den oppfølgende suksessen en sånn låt faktisk kan bidra til, har tydeligvis uteblitt. I wish har gjort det mangedoblede dårligere hitliste-messig, og det skjønner jeg virkelig ikke noe av. For låten er kjempenydelig, og musikkvideoen er bare visuelt fantastisk!

Helt ærlig, på starten, så virket den litt for repeterende.. men så fant jeg ut at de visste nøyaktig hvor mange ganger de skulle si det samme om igjen og om igjen. For ikke før du tror du har funnet ut av det, så begynner det å krible en følelse langt inni deg. En følelse av at det faktisk er helt genialt, og at effekten sikkert blir at den seriøst vokser på deg. Nå sier de ikke det samme om igjen så ofte, men det er uansett en følelse som forblir hengende i lufta ved første gjennomlytting.

Egentlig er I wish en veldig behagelig låt som det er mulig å slappe ordentlig av til. Men allikevel er det noe ved den som tilbyr nok energi for en liten dans. Veldig gjennomført og fint, og man kan godt synge med, for det er faktisk ganske enkelt og også ganske appellerende. Men det er i tillegg godt nok bare å lytte til teksten og vokalene deres, for dette er en romantisk discoballade hvor jentene fortsatt synger med samme sjarm og utstråling, og de er på flere måter to freshe discodropsjenter som man nesten skulle ønske at man var venn med.

Musikkvideoen liker jeg også veldig godt. Innholdet, koreografien og rekkefølgen på ting som skjer følger synonymt dette naturlige drivet i låta. Lysene kan også representere rytmen og alle disse elektroniske lydene som opptar så mye plass bakerst i låta, og det er veldig morsomt å se på. Det er som et slags fargerikt byeventyr som på en måte viser det vakre i en by i bevegelse. Frankee og Britt er også ganske flinke der. Det ser ut som om de koser seg mens de utforsker byen og alle dets finesser, mens de utfører elegante bevegelser og bare ser vakre ut.

Jeg fikk ikke lastet inn hele musikkvideoen til bloggen, for de har valgt å utelate den funksjonen - så dere får dessverre bruke denne linken her! Sjekk den ut i hvert fall, det er verdt det!<3

http://www.youtube.com/watch?v=ha7whcIXHcc

Og så går vi over til neste låt! One touch, heter den, og ble lansert som deres tredje singel tidlig i mai i år. *sukk* denne gjorde det uheldigvis enda dårligere enn de to foregående singlene deres, og jeg tror jeg skjønner det litt.. men allikevel fortjener duoen mer suksess enn de har hatt til nå. De har sin egen lille nisje, og om de bare kan spille med litt sterkere kort, kan de nok vinne mer enn bare den ene runden fra i fjor.

Denne er mer energisk enn I left my heart in Tokyo, men den mangler de samme hookene som gjør den til en hit. Allikevel innehar One touch de resterende kvalitetene som fins i den første singelen deres. Quirky discostemning, kaotiske rytmer, fengende vers og et veldig interessant refreng. Forskjellene er visstnok relativt distinkte, men karakteristikken er ikke til å ta feil av. Dette er bydisco på sitt mest poppete, og de er veldig nesevise i teksten. Kult er det, jo!

Men jeg savner at vokalene deres kommer like godt frem igjen. Her blir de nesten litt borte i all musikken, og ting kan kanskje virke litt for rotete av og til, noe musikkvideoen også kan virke som. Det skjer mye, raskt og ustrukturert. De ser fortsatt stilige ut, og koreografien er spenstig, men jeg klarer ikke helt å unnslippe den følelsen av at de kunne gjort noen ting enda bedre både med musikkvideoen og med låta.

Her, sjekk den ut i hvert fall! ;D

Men hva synes du? Likte du de andre låtene deres?
Og har de hatt mindre suksess enn de fortjener?

Martine Marbel gir oss samfunnsengasjert, norsk quirky pop!

Nå syns jeg det nesten er på tide å få inn noen norske artister! Og Martine Marbel er en slik norsk artist som definitivt fortjener litt mer oppmerksomhet. Jeg fant henne via youtube i mars, og har sett frem til å høre mer av henne siden. Nå har den nyeste singelen hennes ”Fix this” kommet ut, og den beskriver hun som en sommerlåt. Det er ikke den låten jeg skal fortelle dere om, men den er absolutt verdt å sjekke ut i samme slengen. Linken til låta er knyttet til låttittelen, og hvis du liker noe av det hun har laget, så synes jeg at du kan kjøpe det. Hun er en ny artist som trenger all den støtten hun kan få! :)

Ja, er enig i at dette nesten er selvmotsigende.. men låta er særegen, samtidig som den innehar visse kvaliteter som ligger i den lilla, turkise og også gule fargen.

Martine Marbel framførte på Krem nasjonal mot slutten av februar, og har opptrådt på Rådhusplassen. Jeg vet også at den første singelen hun kom ut med (”Soul searching”) har blitt spilt mye på Nrk P3 da den fra aller første stund ble B-listet. Hypocrisy har jeg for øvrig hørt på NRJ, men jeg savner litt mer oppmerksomhet rundt nettopp denne låta, for den burde kunne slå litt bedre igjennom enn den har gjort til nå. Jeg mener, det er så vidt noen bloggere som har skrevet om henne. Det er få intervjuer som har blitt gjort, annet enn et par i 730.no og ett i Sandefjord blad (men kun fordi hun er derfra, og fordi lokalaviser som regel har lite å skrive om?). Dessuten har musikkvideoen til låta kun fått 2,883 views. Den er søren meg på engelsk, og hele verden er for dens føtter etc. Den fortjener mer! Kom igjen nå, send den videre hvis dere kjenner til noen som kan like dette. Og jada, jeg skal gjøre min del. Dette låtinnlegget er første steg. Andre steg er å introdusere henne for noen kanaler i det utenlandske farvann. Det skal jeg nok klare å gjøre. Jeg svømmer allerede rundt i den. Og tredje steg avhenger ikke bare av meg. Det er dere også, det. Å introdusere henne videre, overalt. Kanskje på egen blogg? Ja? Kjempefint!

Sånn. Da kan vi gå videre! ;D

Teksten til denne singelen forteller hun at viser et større samfunnsengasjement enn det hun har skrevet tidligere, og at låten samtidig er veldig personlig. Vi får høre at det er fred i verden, men ikke fred i hjemmet. At det liksom er der det burde starte, og så proklamerer hun at dette er hykleri. Så hun fremstår som litt opprørsk, men samtidig gjør det hele ganske hyggelig. Det kan jo han effekt i at vi blir oppfordret til å se nyansene i uttrykket hennes. Allikevel, stilen til Hypocrisy har jeg sett blitt beskrevet som litt forskjellig. At det har litt jazz, soul og RnB feeling. Og at det er moderne pop med en klype attitude. Jeg syns derimot at den er leken, interessant og fengende. Leken fordi låta endrer seg fort og litt uforutsigbart. Interessant fordi hun har sin egen musikalske stil som jeg jo finner litt sånn sjarmerende. Og fengende fordi jeg synger med, og mens jeg gjør det så pleier som regel hodet mitt å vinge fram og tilbake. Og det meste av dette er beskrivelsen på en låt som jeg rett og slett vil kalle for quirky pop. Japp! Enkelt og greit quirky pop. Norsk quirky pop! Stilig, hva?! ;D

Gøyeste verslinje:

"Someone please call 911, cause I've got more than one man down."


Sterkeste hook:

This is HYPOCRISY!


Beste øyeblikk:

Oppbyggingen til siste refreng. Dette her: "This is hy-poc!.. la-la-la.. This is hypocrisy!"





Hva synes du? :)

Nammm! Mitt nye favorittband!

Hei igjen, alle sammen! ;D Jeg har ikke vært her for å legge ut ny musikk siden forrige fredag, jeg vet det.. og det kan jeg forklare først. For på lørdag, så var jeg faktisk på en barneskole-reunion (What? Ja, det var kjempegøy!), og da kom jeg ikke hjem før rundt 06:00 neste morgen, så jeg sov for det meste bort hele søndagen. Mens den tiden jeg hadde å bruke på når jeg først var våken da, var lekser for neste dag. Du skjønner, på mandager har jeg japanskkurs – så det var veldig viktig for meg å gjøre ferdig disse oppgavene innen den tid. Deretter kom mandagen, hvor jeg var på dette kurset, og senere den kvelden hadde jeg egentlig tenkt til å legge ut et nytt låtinnlegg til dere, men jeg fikk rett og slett ikke tid. Og det jeg nå gjerne ønsker å gjøre litt for å veie opp for dette, er å skrive et større innlegg hvor jeg presenterer for dere et band jeg muligens kan kalle mitt nye favorittband! Så det er bare å glede seg altså! ;D

   
 

Le Kid er navnet på denne nye gruppa. Den består av tre jenter, og to gutter – hvorav tre av disse lenge har jobbet som låtskrivere for store, svenske popartister som Agnes, Velvet, BWO, Alcazar, Eric Saade etc. Og det at alle disse selv samlet seg for å lage en ny popgruppe er bare i utgangspunktet helt rått og perfekt. Jeg liker virkelig godt alle disse nevnte artistene, spesielt Velvet og BWO. Så når jeg fikk vite dette gledet jeg meg stort til å høre mer av låtmaterialet deres for å se hva det er de har å by på.

Og det de har skapt sammen her overgår absolutt alle forventningene mine. Den aller første låten jeg hørte, var Mercy mercy. På den tiden visste jeg ikke faktisk ikke hvem disse låtskriverne var, eller hva de hadde i porteføljen sin. Men når jeg fikk vite det, ble jeg ekstra begeistret!

Mercy mercy er så fengende! Definitivt megafengende! Og bare den introen der, hvor de synger som heiagjengledere; ”We aret he L-E.. the K-I-D, we are the thing your mama ever wanna see” får meg så ufattelig godt igang, liksom! Det er så selvsikkert og nesten på randen til å være opprørsk, men allikevel sier de det med en sånn naturlighet som forteller oss at det er helt i orden å ha det kjempekjempegøy!

Musikkvideoen for låten er også ganske gøy. Den viser at de har sin egen stil, og det er enklere å få følelsen av hvilket uttrykk de har. Jeg ser et konsept som godt kan beskrives som modent quirky, sukkersøt marinepop. Det er en kreativ musikkvideo med morsom dans, karismatisk stemning, litt sånn retrolykkelig lett bris av ambisjoner. De har et dyktig talent for pop, og dette er kun et ”her-er-vi!”- framstøt. Dette er glad, sommerklar pop på sitt beste!

Neste låt heter Telephone, som ikke har like store hooks som Mercy mercy – eller som har like sterke hitkvaliteter, men som absolutt er verdt å få med seg. Jeg leste i et intervju med Le Kid at de faktisk ønsker å utgi en plate kun med låter som kan klassifiseres som hits. Altså, at ingen av låtene på den nye cd’en skal være sånne låter som bare er der for å fylle plassen, liksom. Og det er en god filosofi. De aller største artistene gjennom tidene – som Michael Jackson, Elvis, The beatles, Madonna etc. Har hatt en slik mentalitet. Men det er jo det som fungerer også. Aldri har jeg skjønt hvorfor noen artister VIL lage kun en eller to låter som kan være singler (eller hits), hvorpå resten av albumet rett og slett er svakt og nesten unødvendig. Da er det tydelig at de bare vil ha pengene, og ikke genuint sett ønsker å gi oss publikum låter vi virkelig kan ha glede av. Uansett, hør på Telephone, du! Kos deg :)

Er det en låt jeg veldig gjerne skulle ha vist dere med en gang, så hadde det vært Escape. Det har nesten blitt en av mine favorittlåter, og kan være å høre på hjemmesiden deres. Her! Der får dere også mer informasjon om dem, og der skjønner du nok også hva som gjør Escape så ufattelig episk. Det er av og til vanskelig å beskrive med ord, så den tror jeg skal snakke for seg selv. Det klarer den helt fint.

Men nå har vi kommet til selveste crème de la crème! (haha, veldig klassisk sagt men!) Denne nyeste singlen deres er helt utrolig. Og inne i dette neste kapitlet deres.. eller denne neste ”popkaken” deres, har de blandet inn absolutt alt jeg til nå har likt ved låtene, stilen, soundet og uttrykket til Le Kid. For We should og home together er så ekstremt fresht! Versene er glade og frie, mens refrenget er uimotståelig lykkelig! Jeg elsker ”ooh-oh oh-oooh!”-elementet! Og jeg elsker at vi blir gitt stor lyst til å få være med å synge, spesielt i refrenget. Dette er eksotisk, superfriskt og sommerlig de luxe!

I denne musikkvideoen fortsetter de også med det sukrete marinetemaet sitt. De holder på konseptet, og gjør samtidig musikkvideoen like verdt å se som å høre på selve låten. Koreografien er så gøy å se på. Klærne deres er så stilige, stemmene deres er helt nydelige. Og både lyd- og bildekvaliteten er helt fantastisk klar! De viser at de tilfører noe nytt til popverdenen, og de viser at de rett og slett er ”here to stay!” Aaah, jeg blir helt gæ’ærn. Nei, jeg får helt dilla! Bra ord det, veldig dekkende. Dilla, dilla, dilla<3 "Weee shooould goooo hooooome togheter!” "Ooh-oh oh-oooh!” *synger og danser*

Denne singelen kommer ut den 27 september i Sverige, men når de etter så lang tid har tenkt til å utgi en plate, er ennå ikke 100 % sikkert. Det ser ut til å være en gang tidlig i 2011. Dog, fans har ventet lenge på at noe skal skje, for ting har faktisk skjedd ganske tregt. Musikkvideoen for Mercy mercy kom ut i fjor sommer. Juli 2009, ca. Og de har først nå kommet ut med neste video for deres neste singel. De er jo tydelig helt fantastiske, og det er fullt mulig (og ser sånn ut) at både dem og plateselskapet deres venter litt med denne ordentlige introduksjonen av Le Kid for hele verden. Eller, de har faktisk startet litt på sitt inntog akkurat nå, og det kommer forhåpentligvis.. mer troligvis, da til å ta helt av? Håper det. Uansett så spilles de nå på svensk radio, og så fremførte de på Stockholm pride festival, og har vært på svensk tv i programmet Sommarkrysset. Ja, Le Kid har noe godt på gang her, altså. Og det er noe sånt som fortjener oppmerksomhet. Noe sånt fortjener massevis av fans som faktisk kan kjøpe det herlige de har klart å skape. Jeg gleder meg veldig til den dagen kommer. Jeg gleder meg kjempemasse!