Nå skal jeg vise dere tre norskproduserte låter innenfor tre forskjellige musikkstiler Norge har bidratt altfor lite til. Musikk av denne typen har egentlig vært ikke-eksisterende/lite synlig her hjemme de siste årene så vidt jeg vet. I så fall har disse låtene vært veldig, veldig dårlig promotert, for jeg har ikke klart å finne noen særlig sammenlignbare artister og låter. (Mimi Blix med Allergic er kanskje den eneste som passer inn?!) Så sannheten blir vel litt at dette er noen av de første norske eksemplene jeg har hørt noen gang. Og nå utelukker jeg all russemusikk (som det er altfor mye ukjent av) + låter som helt sikkert er produsert av nordmenn, men sunget og fremført av utenlandske artister. På en måte gleder det meg veldig, for funnene markerer starten på noe potensielt fantastisk.
Og mitt første eksempel kommer fra Marit Børresen ifra Sandefjord. Og av det jeg har klart å finne ut om henne, så skal hun ha vært et mobbeoffer i sine yngste skoledager, og kommet ekstremt styrket ut av det. Hun skal nå være reflektert, intelligent, positiv, selvsikker, empatisk, kreativ og fornuftig. Alle veldig gode egenskaper å ha med seg inn i en utfordrende musikkbransje. Marit har skrevet kontrakt med et bookingbyrå og produksjonsselskap og jobber nå med sitt debut album. I tillegg jobbes det for å oppnå platekontrakt i andre land. Blant annet i England.
Debut singlen hennes heter Rush. I en artikkel i Sandefjord Blad blir musikken beskrevet som kommersiell popmusikk i kategorien ”urban”, og ”pop/rock” hos Platekompaniet.no. Urban og Rock er tullete og uforståelige merkelapper, for Rush er mere en dance/pop-låt enn noe annet. Soundet er nok mest dance, og kan muligens minne oss litt om den musikken Inna (og lignende artister fra Øst-Europa) er mest kjent for. Den passer til dansegulvet, men like godt til bussen, egentlig. Den er fin å høre på, men mangler en helhetlig melodi, føler jeg. Refrenget er liksom for langt til at vi klarer å huske det/bli godt nok fenget av det, men samtidig gir hun jo oss mye av vokalen sin der, som er ganske behagelig å høre på. Morsomt at det lekes litt med ordet ”rush”, forresten, og låta vokser faktisk på meg for hver gang jeg hører den.
Neste eksempel bidrar Yolanda Selini fra Bærum med. I tillegg til å være popartist ble hun mor i en alder av 17 år, og klarer faktisk å sjonglere begge rollene ganske godt. Popartistdrømmen har hun tydeligvis hatt lenge, godt hjulpet frem av det faktum at moren hennes er sanger i bandet Alice in wonderband og at faren er trommeslager. Annen viktig info er at hun har vært med i Idol (kom helt opp til wildcard-runden!), og at hun nå har skrevet platekontrakt med Sony Music. I et intervju med 730.no synes hun i likhet med meg at musikken hennes ikke er noe man har hørt fra norske artister før.
Låta heter Play med like a DJ, og er en dansbar poplåt perfekt til klubblivets energiske oppsving. Alt virker veldig amerikansk og også veldig Britney Spears, når jeg tenker etter. Produksjonen er relativ lik med tanke på all bass og hele klubbsoundet. En forskjell er at Yolanda har leid inn en ”random” rapper til bridgen der. Men jeg syns bare at han adder litt urbanitet til det hele, og det liker jeg. Det største hooket i denne låta er uansett “Like a DJ! Like a DJ!”. Det fenger ganske mye, og er lett å ville synge med på selv. Stemmen til Yolanda er sterk, effektiv og perfekt til denne typen musikk. I tillegg virker hun ganske selvsikker og artistisk flink.
På tross av dette er musikkvideoen litt tam og ukreativ. At folk danser usystematisk og rotete oppå et tak uten at dette blir gjort kunstnerisk og/eller med et poeng, virker uprofesjonelt, unødvendig og lite flatterende for konsept og låt. Jeg har lært at musikk og lyd er 51% i film, men da er også musikkvideo 49% av alt sammen. Mhm, så her kunne låten ha blitt fremhevet på en mye bedre måte, syns jeg. Men heldigvis er låta lett å like, så det skal kanskje ikke så mye til? Dansing og smiling er nok prinsippene uansett egentlig. Det er liksom det du skal gjøre når du hører på låta.
Så.. har vi kommet til siste låt, men absolutt ikke den minste! For om jeg skulle rangere alle disse tre låtene etter hvor mye jeg likte dem, så hadde denne låten her tronet øverst på listen. Robin & Bugge er i hvert fall navnene. To gutter fra Oslo som lager flere variasjoner av hip-hop. Det ser sånn ut til at hip-hop er kjernemusikken deres, men at de liker å eksperimentere med den. P4 og P5 beskriver dem faktisk som en av landets mest originale rapgrupper. Ifølge Wikipedia er de en av norges mest bookede band (hvor mesteparten av bookingen sannsynligvis er å finne på alle landets diverse russetreff). Og de er den første hip-hop-gruppen som har åpnet Norwegian Wood (2009).
Låten jeg vil vise dere heter Monster, og den ser ut til å være den første singlen fra debutalbumet deres som de arbeider med for tiden. Her må jeg fort bare si at det er ekstra gøy og kult at de synger på norsk! Da blir i hvert fall jeg en smule mer engasjert, merker jeg. Nesten stolt. Sikkert fordi det er så sjeldent jeg opplever norsk musikk på denne plattformen, men også fordi det er så altfor lett å ville skrive/synge på engelsk for å oppnå suksess i utlandet. Ta de to låtene over, for eksempel. Men refrenget i Monster er på engelsk, da, og jeg tror faktisk at den hadde klart seg like godt på norsk. ”Jeg er omringet av mooonstreeeeeee!” Haha, ja! Hadde blitt artig allikevel. Men dette funker også. Det gjør det.
Første verset er forresten litt roligere enn resten av låta og da bygges det opp til noe ekstraordinært. Og jeg konstaterer; housemusikk med rap og hip-hopelementer er veldig in for tiden. Og fra When love takes over så ble samtidig gigantiske refreng ganske aktuelt. Her gjør vokalist Christina Skaar et helhjertet forsøk på det, hører jeg, og jeg liker det ganske godt. Det er et deilig refreng med gode, dansbare kvaliteter. Men det er nok aller mest housebeaten og housemelodiene som gjør den så herlig som den er.
Musikkvideoen er likeledes perfekt. Jeg har sett flere musikkvideoer den siste tiden hvor barn blir mer og mer brukt, og det er ganske sportslig av dem å være med. Det blir jo egentlig litt kult at denne gruppen unge mennesker raver like there’s no tomorrow. Der tror jeg de spiller på det ansvarsløse og innlevende. Det er bare å danse. Alt er herlig! Dessuten er musikkvideoen kult redigert, og det er slow-motion effekter der det bør være det. Robin & Bugge synger fra sidelinjen, veldig mekaniske og robotiske, men der har vi kontrasten mellom dem og barna som forsterker den riktige stemningen på begge sider.
Jeg håper Monster blir en hit i løpet av sommeren!
