Veldig positiv popmusikk!

Neste ukjente artist kommer overraskende nok også fra Sverige. Navnet hennes er Alice Svensson og er opprinnelig fra Vietnam før hun ble adoptert i en alder av ti måneder. Det som er litt morsomt, rent geografisk sett, er at hun siden 2007 har studert musikk i samme by som The Sound of Arrows er fra. Gävle. Det er alltid litt interessant det med at musikere og artister kommer fra akkurat samme by. Musikalsk sett holder vi oss fortsatt innenfor popens verden. Ja, i en annen del av den, i hvert fall.

Alice sin musikkarriere startet da hun ble med i den svenske versjonen av Idol tilbake i 2008. Der kom hun på en god andreplass, og benyttet sjansen det nasjonale programmet ga henne til å utvikle seg som artist. Hun fikk platekontrakt i 2009, hvor hun det samme året utga debut singlen Lady Luck. Dette er den første av to låter jeg gjerne vil presentere for deg.

Lady Luck er en herlig soul pop-låt med en lett, entusiastisk og glad rytme og flyt som gir meg sterk lyst til å klappe mens jeg småtripper bortover. Den gir meg en følelse av at jeg er heldig, og dette med en sånn frisk flaks-feeling gjør at jeg liker den enda bedre. Dette er veldig fengende! Alice sin stemme blir også løftet ganske godt frem av låtens natur. Og hva slags musikkvideo jeg kunne tenkt meg at hadde passet best til Lady Luck hadde vært en quirky musikkvideo med dans ute i gatene en solskinnsdag. Og fargerike klær på alle danserne. Masse, fargerike, morsomme klær. Hehe! :)

Et annet poeng. Jeg hører forresten på veldig mye musikk i uken, og kan på en vanlig uke høre på opptil 150-200 nye låter. Litt paradoksalt nok får jeg - på grunn at av at jeg har et så omfangsrikt system for å lytte til ukjent musikk og for å holde meg grundig oppdatert på denne musikkverden – mindre tid til å skrive låtinnlegg om de artistene og de låtene jeg liker aller best her inne i musikkbloggen. Men jeg poster stadig opp ny musikk inne på Facebook-pagen, og for øyeblikket har jeg ca 135 låter klare til å legges ut der og sånt. Så igjen vil jeg anbefale deg om å ”like” pagen. Det er 100 % verdt det! Veldig, veldig garantert. Men jo ja! Poenget med å si dette var også det at Lady Luck faktisk har en litt særegen stil. Det er sjelden jeg hører denne typen låter, og det bør absolutt anerkjennes. En artist jeg kan sammenligne henne mest med er vel Pauline. Om du verken husker eller kjenner henne igjen, så linker jeg nå til låten hennes Give me a call og Red carpet, så skjønner du kanskje litt hvorfor jeg valgte å sammenligne med nettopp henne. Kanskje ikke så mye når det gjelder Red carpet, men i Give me a call hører man at likheten fester seg ved at de begge har implementert soulmusikken i låtene sine. Nå! Sjekk ut Lady Luck!




Neste låt heter I wanna live. Her har hun gått bort fra særpreget ved soulen og dedikert all plass til skapelsen av en stor dance pop-låt med et sterkt livsønske. Begge låtene hennes starter for øvrig med samme teknikk; Vi blir skutt inn i refrenget med slagkraft som gir øyeblikkelig inntrykk og som raskt fanger oss inn i låtens verden. Det er en ganske så smakfull teknikk om den brukes riktig, som her. Ikke at det er så vanskelig å feile, muligens, men i I wanna live bygger hun videre på kraften og gjør oss avhengig av den. Det er lyspunktet til låten, og jeg elsker det. Jeg får så ufattelig lyst til å slå armene ut og kjenne frihetens vind over hele kroppen der jeg står oppe på en stor klippe eller et majestetisk fjell og ser utover hele verden. Den verden der det ikke finnes noen begrensninger. Den verden hvor jeg kan leve akkurat sånn som jeg vil.

Låten er uansett ganske så tidsriktig, og når singlen blir ordentlig markedsført tror jeg at den kan nå langt. Spesielt siden låten vokser på deg. Veldig. Og når den også har langvarig personlig lyttetid. Veldig, veldig langvarig personlig lyttetid. Nam!

Musikalsk magi fra min personlige favoritt!

Sverige er et land som har skjenket verden med mye god musikk. I dette landet utvikles noen av de aller beste musikere og artister akkurat nå, og måten deres å forholde seg til musikk på virker inspirerende, effektiv, fri, kreativ og god. Dette har naturligvis blitt en merkbar sannhet for mange. Inkludert meg selv. Spesielt merker jeg denne sannhet når jeg kommer over musikk derifra som gjør meg ekstra nysgjerrig og interessert. Som fascinerer meg noe sinnssykt. Som med kvalitet masserer hele min eksistens. Som.. gir meg en følelse av liv og lykke. The Sound of Arrows ga meg den følelsen aller første gang jeg hørte en låt de hadde skjenket verden med. Og det smakte så godt. Så utrolig godt.

The Sound of Arrows består av Stefan Storm og Oskar Gullstrand. Stefan har sin musikalske bakgrunn i housemusikk, mens Oskar har spilt i et orkester. De er fra en helt vanlig, hendelsesløs by i Sverige kalt Gävle, men bor for tiden i Stockholm. De lager sitt eget artwork til musikken og produserer sine egne musikkvideoer. Musikken deres har blitt brukt i reklame, og de har remixet Alphabeat, Natalia Kills og ikke minst Lady Gaga sin låt Alejandro. I 2009 kom de ut med låten M.A.G.I.C. Denne låten, sammen med de to neste – er noen av mine favorittlåter of all times. Helt ærlig. Musikken deres går faktisk over veldig mye annen musikk i mitt liv. Jeg liker egentlig ikke å sammenligne låter.. og hvis jeg så går inn for nettopp det, ønsker jeg helst å sette låtene i forskjellige sjangre, og vurdere dem deretter. Så sånn innenfor synthpop er muligens The Sound of Arrows øverst (i akkurat denne sjangeren gjør Owl City det vanskelig å 100% dedikere en favoritt), men det er noe ved musikken til Oskar og Stefan som får meg til å lytte til låtene deres på et helt annet nivå. Liksom omfavnet inne i en helt spesiell dimensjon. En bekymringsløs og magisk dimensjon fullt av vakre visjoner og overdådige drømmer.

M.A.G.I.C er som tittelen gir uttrykk for. Dette er stor musikk med en sjelden energi som starter med et yndig barnekor og legger det uskyldige grunnlaget for resten av låten. Beaten kommer inn samtidig som første vers begynner, og vi er fremme. Det fengende elementet viser at det finnes. Teksten viser at låten betyr noe. Så kommer barnekoret inn igjen, og du innser at du ikke trenger noe mer. Det meste av låten består av nettopp dette, men det fungerer. Jeg drømmer meg bort, og bosetter meg der. Fantastisk!

Noe av det objektive i meg savner kanskje litt mer av de utrolige versene der, men effekten av dét er at jeg liker dem mye mer de gangene jeg faktisk hører dem. Dessuten er barnekoret hovedpulsåren her, og det banker mitt hjerte for. Så jeg er så fornøyd, så.

Neste låt kom ut I 2009 og er på flere måter litt bedre. Den heter Into the clouds. Den neste der igjen heter Nova og er den nyeste singlen deres som kom ut i år. Merk deg så det jeg nå kommer til å skrive. For dette er kanskje det aller beste de har gitt ut hittil, og hva jeg liker så godt ved denne eneste typen kosmisk diskopop er alt du nå kommer til å få se i disse musikkvideoene. Dette er himmelsk, svensk drømmepop på sitt aller, aller beste. Du er nå vitne til en unik, musikalsk effektivitet som med sin majestetiske produksjon skaper et stemningsfylt under med så kraftig, men sårbar kraft at den får virkeligheten som vi kjenner den til å sveve på en behagelig sky av kvalitet som regner genuint nysgjerrige og utforskende regndråper. Bak skyene lyser himmelen opp med en livsinntrengende, trygg farge. Fargen er The Sound of Arrows. En farge usynlig for øynene, stille for ørene, umerkbar for kropp. En farge eksklusivt absorbert av følelsen av å være i live. Denne fantastiske følelsen ser fargens mektige ytre og majestetiske bevegelser. Denne følelsen hører fargens kjærlige ord og pustende vokaler. Og denne følelsen kjenner igjen fargens trygge og gode nærvær.

For meg er konseptet kjærlighet. Utførelsen er musikken. Og jeg elsker det sånn.

Hva er det nye musikkprosjektet HVA?

Neste låtinnlegg ønsker jeg å dedikere til et norsk, up-and-coming soloprosjekt bestående av GrinDJarD (link til blogg) kalt HVA. Jeg ble gjort oppmerksom på HVA via lablen Bandrec i Oslo, og i utgangspunktet bestod HVA av GrinDjarD og Truls. Det hadde nok kanskje ikke vært noe av dette hadde det ikke vært for dem begge, da alt liksom ble skapt dem imellom. De kom i 2006 ut med en dansbar house pop-låt kalt House of love. Denne låten tok de med seg til programmet Hitmakers som gikk på TvNorge på den tida (åh, som jeg savner det!) og som har vært på rotasjon på Nrk P3 og Nrk Mp3. Denne låten er et lite unntak av hva som representerer prosjektets musikkstil for tiden. For HVA slags musikk HVA lager blir beskrevet noe forskjellig. På Urørt og Myspace står det oppført som electronica, på Platekompaniet og Itunes som pop og pop/rock, mens det også ser ut til å bli referert til som alternativ popmusikk. Jeg velger å se på det som litt i de samme banene. Alternativt med en duftig pop/rock aroma.

Selv om bildet viser tre personer, er GrinDJarD prosjektets hovedkjerne (han i midten). Han spiller alle instrumenter selv, arbeider med promotering nesten helt selv, og ser ut til å jobbe ganske hardt for å få muligheten til å leve ut alt sammen. Det å samarbeide med andre er ikke uvanlig, og ved flere av låtene hører man ulike gjestevokalister som bidrar med sitt for å fremheve optimaliteten i låtene. Jeg har forresten lest meg frem til at han jobber med flere ”nye, spennende gjestesangere” til den nye CD’en som vil komme i august. Den vil inneholde remixer av tidligere låter, så vel som helt nye. Han skal ha opptil 20 ferdige låter for øyeblikket, så hvis du vil like musikken jeg presenterer her så vil du  nok garantert få mer å smake på senere.

Men for nå vil jeg veldig gjerne dele mine opplevelser av låtene Superwall og Somewhere. Førstnevnte er HVA sin første single som kom ut i september 2010, og selv om jeg likte House of love må jeg innrømme at jeg liker denne retningen bedre. Superwall kan i førsteinntrykket føles uinteressant. Den kan synes å være ensformig og tam, men straks man hører den fine damestemmen til Signe Salvesen og introduksjonen av det kjempebehagelige nynneøyeblikket i na-na-na-frekvensen så blir den alt annet enn en tam, ensformig og uinteressant låt. Stemmene fra Holst og Signe komplimenterer hverandre, og jeg begynner å oppleve låten som tilbakelent, avslappende, tankefull og på et vis semi-mørk. Sånn sett kan den være ypperlig til peiskos eller ved en samlingsstund rundt et lunt bål. Kjempefin er den uansett, og jeg har begynt å like den veldig godt! I tillegg har låta en dråpe av country i seg, og en ren og pen instrumental uttro hvor man smått, men gradvis kan fordøye ut det man har lyttet til. Det liker jeg også veldig godt.

En sammenligning du kan ta med en klype salt, men som jeg personlig merket littegranne av – var at noe ved låten fikk meg til å tenke på Donkeyboy. Bare vær åpen nå! For se på Superwall som et fullkomment, innrammet maleri. Du ser på den, og er fornøyd med det du ser og opplever. Den er perfekt. Men så kan museumsguiden fortelle deg at det ble malt over et annet maleri - kalt Donkeyboy. Det er så vidt noe igjen av det forrige maleriet, rent teknisk. For dét er ikke der som en del av dette nye maleriet, men mye mer tilstede som et tynt, tynt underlag i bakgrunnen. Der! Nå kan du også se det, ikke sant?

Så har vi den nyeste singlen Somewhere. Den mangler det vakre og lune, men tar igjen med en rocka energi. Den ble forresten sendt inn som et mulig bidrag til Melodi Grand Prix, men ble avvist under utvelgelsen. For å være ærlig, så virker det litt rart at den ble vurdert dit hen, for – og misforstå meg rett - låten kler ikke helt denne sammenhengen. Somewhere går liksom andre veier, og retter seg nok kanskje mot et mer bevisst publikum. Dessuten er ikke dette den type låt som passer seg i store låtkonkurranser, for dets natur virker passiv, innovervendt og egentlig noe hverdagslig - uten at det viser seg å være negativt. Jeg opplever egentlig at den vokser på meg etter hver eneste gjennomlytting, og faktisk så ønsker jeg å fremheve hvor interessant det instrumentale er. Det er nesten så dette noen ganger viser seg mer frem enn melodier og sang. Uavhengig av om dette er meningen eller ikke, kan det bli litt forvirrende ikke å vite/føle hva som faktisk er viktigst.. for man liker jo begge deler *tenke på*

Også jo! For å støtte HVA har jeg valgt å kjøpe begge disse låtene, og som alltid ønsker jeg å oppfordre om at du gjør det samme hvis du kjenner på deg selv at du faktisk liker musikken. Da fortjener låtene å bli kjøpt av deg. Tenk på den! Og de er tilgjengelige på Itunes, Spotify eller på Platekompaniet.no :)

Nexx is next! Mer hot dance/pop fra Sverige!

Da har jeg endelig fått bedre tid til å skrive flere låtinnlegg til dere med den aller beste musikken jeg har skaffet meg gjennom flere år med undersøkelser. I mellomtiden håper jeg virkelig at dere har sjekket ut facebook-pagen til Farge!pop! etter ny musikk, for jeg pleier som regel å legge ut noe nytt der hver eneste dag. Det jeg personlig liker aller, aller best det skriver jeg om her inne, mens alle andre låtoppdagelser poster jeg inn på pagen. De fleste av dem er også verdt å sjekke ut.. definitivt!

Neste – og forhåpentligvis – ukjente gruppe jeg vil introdusere for dere, kaller seg Nexx. De er opprinnelig svenske, og bidrar til å gjøre verden et bedre sted med dance/popmusikk! I følge hjemmesiden deres (trykk for link) startet grunnarbeidet med Nexx helt tilbake i 2001, men de kom liksom ikke ordentlig i gang før i 2004-2005, da de fant den kvinnelige hovedvokalisten i deres liv. Fra og med 2006 og frem til hva som ser ut til å være 2010 – så skrev de låter og turnerte i Sverige, Finland og Latvia. Ved hjelp av gode produsenter (som har samarbeidet med blant annet September, Alcazar og Danii Minogue) ble hitlåtene Paralyzed og Synchronize lips til. Og jepp! Det er dem du skal få høre nå! Og de låtene der er forresten med på debutalbumet deres som helt sikkert er selve grunnen til at Nexx har mottatt prisen ”The debut of the year” i Romania. Stort? Ja, jeg syns i grunn det.

Av de to låtene som er nevnt, tror jeg at det var Synchronize lips som kom først. Den ser ut til å ha vært nummer 3 på de svenske hitlistene i dancekategorien – og i følge biografien på hjemmesiden deres står det at begge låtene har gjort det ganske bra i Øst-europa. Top of the charts, faktisk. Synchronize lipz er uansett den mest flørtete av dem. Versene er elegante, refrenget fengende – og så er det verdt å lytte ekstra godt til disse småintime ekkoene som følger ordet lips. Teksten er beskrivende, veiledende og sexy, mens produksjonen er veldig lite masete; hvor bassen er god og resten akkurat enkelt nok til å fremheve stemmen hennes og de småerotiske linjene. Musikkvideoen følger også samme linjer, og det er mørkt i rommet de synger og fremfører i – som kanskje skal gi effekten av at vi alle er i samme rom. Dessuten er der veldig mange nærbilder (ikke minst fokus på leppene deres!), som igjen forsterker den intime følelsen. Men misforstå meg rett. Jeg får mest lyst til bare å danse til låten. For all del.. såpass mye kraft har den i seg! ;D

Jeg liker egentlig begge låtene like godt, men Paralyzed tok det kortere tid å like. Den sank raskere inn og ga sterkere inntrykk, på et vis. Jeg tror det har med introen å gjøre. Istedenfor å bygge seg opp til et klimaks, blir vi møtt med klimakset nesten med en gang. Dessuten er jeg utrolig svak for Oh-oh-oh-sekvenser. Og Paralyzed har en skikkelig catchy sånn en! Her gjør også produksjonen seg mer gjeldende og oppmerksomhetskrevende, men på en positiv måte. Det skaper liv, energi og trang til å bli med på dansen. Det er dessuten en kontrast mellom hvordan vers og refreng lever seg i låten, som gjør refrenget enda deiligere å få høre. Mennene i bandet er med i større grad, også. Det er bare positivt. Legger du forresten merke til at musikkvideoen danser med musikken? Liksom ikke nødvendigvis menneskene, men selve videoen danser med musikken. Det er veldig interessant!