Sverige er et land som har skjenket verden med mye god musikk. I dette landet utvikles noen av de aller beste musikere og artister akkurat nå, og måten deres å forholde seg til musikk på virker inspirerende, effektiv, fri, kreativ og god. Dette har naturligvis blitt en merkbar sannhet for mange. Inkludert meg selv. Spesielt merker jeg denne sannhet når jeg kommer over musikk derifra som gjør meg ekstra nysgjerrig og interessert. Som fascinerer meg noe sinnssykt. Som med kvalitet masserer hele min eksistens. Som.. gir meg en følelse av liv og lykke. The Sound of Arrows ga meg den følelsen aller første gang jeg hørte en låt de hadde skjenket verden med. Og det smakte så godt. Så utrolig godt.
The Sound of Arrows består av Stefan Storm og Oskar Gullstrand. Stefan har sin musikalske bakgrunn i housemusikk, mens Oskar har spilt i et orkester. De er fra en helt vanlig, hendelsesløs by i Sverige kalt Gävle, men bor for tiden i Stockholm. De lager sitt eget artwork til musikken og produserer sine egne musikkvideoer. Musikken deres har blitt brukt i reklame, og de har remixet Alphabeat, Natalia Kills og ikke minst Lady Gaga sin låt Alejandro. I 2009 kom de ut med låten M.A.G.I.C. Denne låten, sammen med de to neste – er noen av mine favorittlåter of all times. Helt ærlig. Musikken deres går faktisk over veldig mye annen musikk i mitt liv. Jeg liker egentlig ikke å sammenligne låter.. og hvis jeg så går inn for nettopp det, ønsker jeg helst å sette låtene i forskjellige sjangre, og vurdere dem deretter. Så sånn innenfor synthpop er muligens The Sound of Arrows øverst (i akkurat denne sjangeren gjør Owl City det vanskelig å 100% dedikere en favoritt), men det er noe ved musikken til Oskar og Stefan som får meg til å lytte til låtene deres på et helt annet nivå. Liksom omfavnet inne i en helt spesiell dimensjon. En bekymringsløs og magisk dimensjon fullt av vakre visjoner og overdådige drømmer.
M.A.G.I.C er som tittelen gir uttrykk for. Dette er stor musikk med en sjelden energi som starter med et yndig barnekor og legger det uskyldige grunnlaget for resten av låten. Beaten kommer inn samtidig som første vers begynner, og vi er fremme. Det fengende elementet viser at det finnes. Teksten viser at låten betyr noe. Så kommer barnekoret inn igjen, og du innser at du ikke trenger noe mer. Det meste av låten består av nettopp dette, men det fungerer. Jeg drømmer meg bort, og bosetter meg der. Fantastisk!
Noe av det objektive i meg savner kanskje litt mer av de utrolige versene der, men effekten av dét er at jeg liker dem mye mer de gangene jeg faktisk hører dem. Dessuten er barnekoret hovedpulsåren her, og det banker mitt hjerte for. Så jeg er så fornøyd, så.
Neste låt kom ut I 2009 og er på flere måter litt bedre. Den heter Into the clouds. Den neste der igjen heter Nova og er den nyeste singlen deres som kom ut i år. Merk deg så det jeg nå kommer til å skrive. For dette er kanskje det aller beste de har gitt ut hittil, og hva jeg liker så godt ved denne eneste typen kosmisk diskopop er alt du nå kommer til å få se i disse musikkvideoene. Dette er himmelsk, svensk drømmepop på sitt aller, aller beste. Du er nå vitne til en unik, musikalsk effektivitet som med sin majestetiske produksjon skaper et stemningsfylt under med så kraftig, men sårbar kraft at den får virkeligheten som vi kjenner den til å sveve på en behagelig sky av kvalitet som regner genuint nysgjerrige og utforskende regndråper. Bak skyene lyser himmelen opp med en livsinntrengende, trygg farge. Fargen er The Sound of Arrows. En farge usynlig for øynene, stille for ørene, umerkbar for kropp. En farge eksklusivt absorbert av følelsen av å være i live. Denne fantastiske følelsen ser fargens mektige ytre og majestetiske bevegelser. Denne følelsen hører fargens kjærlige ord og pustende vokaler. Og denne følelsen kjenner igjen fargens trygge og gode nærvær.
For meg er konseptet kjærlighet. Utførelsen er musikken. Og jeg elsker det sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar