Hva er det nye musikkprosjektet HVA?

Neste låtinnlegg ønsker jeg å dedikere til et norsk, up-and-coming soloprosjekt bestående av GrinDJarD (link til blogg) kalt HVA. Jeg ble gjort oppmerksom på HVA via lablen Bandrec i Oslo, og i utgangspunktet bestod HVA av GrinDjarD og Truls. Det hadde nok kanskje ikke vært noe av dette hadde det ikke vært for dem begge, da alt liksom ble skapt dem imellom. De kom i 2006 ut med en dansbar house pop-låt kalt House of love. Denne låten tok de med seg til programmet Hitmakers som gikk på TvNorge på den tida (åh, som jeg savner det!) og som har vært på rotasjon på Nrk P3 og Nrk Mp3. Denne låten er et lite unntak av hva som representerer prosjektets musikkstil for tiden. For HVA slags musikk HVA lager blir beskrevet noe forskjellig. På Urørt og Myspace står det oppført som electronica, på Platekompaniet og Itunes som pop og pop/rock, mens det også ser ut til å bli referert til som alternativ popmusikk. Jeg velger å se på det som litt i de samme banene. Alternativt med en duftig pop/rock aroma.

Selv om bildet viser tre personer, er GrinDJarD prosjektets hovedkjerne (han i midten). Han spiller alle instrumenter selv, arbeider med promotering nesten helt selv, og ser ut til å jobbe ganske hardt for å få muligheten til å leve ut alt sammen. Det å samarbeide med andre er ikke uvanlig, og ved flere av låtene hører man ulike gjestevokalister som bidrar med sitt for å fremheve optimaliteten i låtene. Jeg har forresten lest meg frem til at han jobber med flere ”nye, spennende gjestesangere” til den nye CD’en som vil komme i august. Den vil inneholde remixer av tidligere låter, så vel som helt nye. Han skal ha opptil 20 ferdige låter for øyeblikket, så hvis du vil like musikken jeg presenterer her så vil du  nok garantert få mer å smake på senere.

Men for nå vil jeg veldig gjerne dele mine opplevelser av låtene Superwall og Somewhere. Førstnevnte er HVA sin første single som kom ut i september 2010, og selv om jeg likte House of love må jeg innrømme at jeg liker denne retningen bedre. Superwall kan i førsteinntrykket føles uinteressant. Den kan synes å være ensformig og tam, men straks man hører den fine damestemmen til Signe Salvesen og introduksjonen av det kjempebehagelige nynneøyeblikket i na-na-na-frekvensen så blir den alt annet enn en tam, ensformig og uinteressant låt. Stemmene fra Holst og Signe komplimenterer hverandre, og jeg begynner å oppleve låten som tilbakelent, avslappende, tankefull og på et vis semi-mørk. Sånn sett kan den være ypperlig til peiskos eller ved en samlingsstund rundt et lunt bål. Kjempefin er den uansett, og jeg har begynt å like den veldig godt! I tillegg har låta en dråpe av country i seg, og en ren og pen instrumental uttro hvor man smått, men gradvis kan fordøye ut det man har lyttet til. Det liker jeg også veldig godt.

En sammenligning du kan ta med en klype salt, men som jeg personlig merket littegranne av – var at noe ved låten fikk meg til å tenke på Donkeyboy. Bare vær åpen nå! For se på Superwall som et fullkomment, innrammet maleri. Du ser på den, og er fornøyd med det du ser og opplever. Den er perfekt. Men så kan museumsguiden fortelle deg at det ble malt over et annet maleri - kalt Donkeyboy. Det er så vidt noe igjen av det forrige maleriet, rent teknisk. For dét er ikke der som en del av dette nye maleriet, men mye mer tilstede som et tynt, tynt underlag i bakgrunnen. Der! Nå kan du også se det, ikke sant?

Så har vi den nyeste singlen Somewhere. Den mangler det vakre og lune, men tar igjen med en rocka energi. Den ble forresten sendt inn som et mulig bidrag til Melodi Grand Prix, men ble avvist under utvelgelsen. For å være ærlig, så virker det litt rart at den ble vurdert dit hen, for – og misforstå meg rett - låten kler ikke helt denne sammenhengen. Somewhere går liksom andre veier, og retter seg nok kanskje mot et mer bevisst publikum. Dessuten er ikke dette den type låt som passer seg i store låtkonkurranser, for dets natur virker passiv, innovervendt og egentlig noe hverdagslig - uten at det viser seg å være negativt. Jeg opplever egentlig at den vokser på meg etter hver eneste gjennomlytting, og faktisk så ønsker jeg å fremheve hvor interessant det instrumentale er. Det er nesten så dette noen ganger viser seg mer frem enn melodier og sang. Uavhengig av om dette er meningen eller ikke, kan det bli litt forvirrende ikke å vite/føle hva som faktisk er viktigst.. for man liker jo begge deler *tenke på*

Også jo! For å støtte HVA har jeg valgt å kjøpe begge disse låtene, og som alltid ønsker jeg å oppfordre om at du gjør det samme hvis du kjenner på deg selv at du faktisk liker musikken. Da fortjener låtene å bli kjøpt av deg. Tenk på den! Og de er tilgjengelige på Itunes, Spotify eller på Platekompaniet.no :)