Norske musikkoppdagelser 5: Frøken divapop!

Neste norske artist har en så sjelden tittel som Frøken Norge 1999. Antoinette Kristensen har i tillegg kommet på en sjetteplass i Miss World samme år, og en deltagelse i tv serien Norske Hollywoodfruer. Altså, tidligere jobbet hun som modell, men nå bor hun i USA for å jobbe videre med musikken sin. Av det jeg har klart å finne ut har hun faktisk fått tilbudt platekontrakt hos Universal (!), men takket nei fordi hun ønsket å lage flere sanger på helt egne premisser først.

Crush on the DJ ble lagt ut på youtube den 17 mai 2010 og har til nå fått litt over 130 000 views hvor mesteparten er fra både Norge og Sverige. Det meste sannysnligvis takket være TV3-programmet og oss musikkbloggere (Hah!). Låta har i hvert fall en sukkersøt intro som setter standarden for konseptet hennes ganske godt. Produksjon hele veien er jo like sukkersøt, for dette er ganske poppete musikk. Faktisk ønsker jeg å introdusere en ny sjanger jeg har valgt å kalle for divapop. Og hva dette er for noe? Jo, jeg har tenkt littegrann. Skal vi se her…

Divapop er en liten nisje i musikkbransjen, og nærmeste sammenligning finner man vel kanskje i puppepopen. Forskjellen ligger i uttrykk, atferd, måtehold, stil og naturligvis kroppslig fremtreden. Divapopartister er mer beskjedne og elegante i kropp, men enda mer arrogant og snobbete i stil; de vet de er en del av eliten, og trenger heller ikke å bevise det på en sterk måte, for det skal liksom være totalt åpenbart. De gjør allikevel den sterkeste entréen til en fest. Puppepopartister skal egentlig ikke være spesielt bevisste på eget selvbilde. Lek, seksualitet, nysgjerrighet og kroppslig hengivenhet er de viktigste egenskapene her. Sjangrene er overfladiske og sensuelle, men på ulike plan. Det skal også se ut som om divapoppere har mer erfaring og at de er mer modne, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være slik i det hele tatt. For begge er livet uansett bare en herlig dans på roser.

Med dette i mente kan du finne den snobbete klesstilen spesielt i den overklassehatten Antoinette har på seg. Noen (mange) sånne type hatter tror jeg at jeg la merke til i det bryllupet til Kate og William (jeg så bare litt på det, altså! Lover! Ikke hele!). I det landet har jeg sett en slik kreativ hattekultur, spesielt ved veddeløpshestebanen og sånt. Mhm. Videre kan du se hennes forsiktige dansebevegelser, og den mildt lekne og sensuelle energien i både låt og kroppsuttrykk. Man må jo for all del ikke ta det for langt. Samtidig hører jeg mange divatastiske elementer i låten, som småe stønn og énvokalskrumspring repetert inn i natten. Noen eksempel på det er ”ah-ah-ah-ah” og ”Ah-ah-aaooh”.

Låta er mildt fengende både her og der og over dit, men strukturen og elementene er litt all over the place og det kan være utfordrende å finne konstanten. Stemmen hennes er ganske lys og nesten ”bortskjemt”, men dette passer inn i konseptet. Ikke det at jeg får en crush på henne eller musikken, men jeg liker låta. Jeg syns den er sjarmerende, noe original, søt, elegant og poppete på en ganske hyggelig måte.

Gøyeste verslinje:

"I do remember our last encounter behind the counter, baby!"


Sterkeste hook:

DEEJAAAY!


Beste øyeblikk:

"Aooh! Ah-ah-aoooh!"