Norske musikkoppdagelser 3: Elektronisk europop!

Neste norske bidrag til the world of pop music fra et band du muligens ikke har hørt om enda, heter Bermuda Triangle. De er en gruppe på fem stykker (med to vokalister!) som startet opp i 2002, utga sitt debutalbum i 2003 kalt Mooger fogger og har siden den gang utgitt to album til. Den nyeste i 2009 – Lover computer city – har blitt utgitt både her til lands og internasjonalt og ser ut til å være et av deres beste album frem til nå, skal jeg ta anmeldere på ordet. Kjernestilen deres blir i nesten alle aktuelle nettsteder klassifisert som elektropop. I tillegg skal de visstnok inkorporere både rock, opera, ren elektronika og disko i sin musikk.

Uten å ha hørt deres tidligere musikk utenom denne nye singlen kan jeg allikevel se hvorfor de har valgt å kalle det elektropop. Det står til og med på bandets myspace-side. For min del merker jeg litt at en annen sjanger gjør seg gjeldende. Nemlig europop. Uten å vite helt sikkert om anmeldere faktisk har vurdert denne sjangeren, ønsker jeg å plassere den der på bakgrunn av at denne låten kler den brede europeiske appell mest. Jeg er ikke ekspert på området, men jeg har hørt på veldig mye forskjellig musikk. Spesielt popmusikk. Forskjellen på for eksempel amerikansk pop og europeisk pop er at europeisk pop som regel er mer orientert rundt trance, dance, disko og house. Mens amerikansk pop svinger seg mer mot rock, elektronika og hip-hop. Enklere sagt gjør europop det best i europeiske land og sjangeren ses fra min side å være en helhetspakning av dette. Eurovision song contest innehar dem, og både Romania, Spania, Polen, Tyskland, Russland og andre europeiske land har mange, egne respektive artister, band og grupper som naturligvis befinner seg i samme sjanger. Elektropop er en mer teknisk spesifikasjon. Europop baseres på og avhenger av europeisk popkultur. Tenker jeg.

Tilbake til Bermuda Triangle. Den nyeste singlen deres fra 2009 er You said we were heroes. I og med at bandet har to vokalister er det viktig at disse utfyller hverandre. Eller så kan det virke komisk og/eller rotete. Men vokalistene utfyller hverandre i denne låten. Liksom det myke, vakre og litt beskjedne (kvinnen) satt ved siden av det litt mer autoritære, bestemte og selvsikre (mannen). Men ingen av dem gjør særlig ut av seg, for det er mer resultatet av kombinasjonen som gir den sterkeste effekten. Refrenget gjør seg også ganske lett å huske/synge. Allikevel er det kanskje altfor lett å la seg begeistre av den uimotståelige melodien med instrumentering og produksjon. Den er veldig harmonisk jevn, men stor og drivende. Den er også mørk, melankolsk og litt mystisk, men samtidig dansbar og tilgjengelig.

Musikkvideoen komplimenterer produksjon og rytme. Det er liksom en elektronisk verden med farger, mønstre, kaos, detaljrikdom og evighet. All animasjon kan bli litt masete å se på i lengden, men artistenes innlevelse balanserer ”maset” med konsistent, følsom verdi.




Gøyeste verslinje:

"Razor blades cuts paper songs.."


Sterkeste hook:

You said we were heroes!


Beste øyeblikk:

Siste refreng og låtens herligste klimaks.