Eurovision? Nei! Alle oss andre? JAAA! :)

Grand prix og Eurovision pleier for meg personlig å ha en god del lysglimt. Og mitt forhold til konseptet har vært ganske så positivt opp igjennom årene, selv om interessen oppriktig nok har dabbet noe/en del av det siste året. Og fra min obsession-tid med Eurovision har jeg her funnet frem til en låt som ble avvist som bidrag til den irske nasjonale finalen. Jeg sjekket ut alle de andre låtene som faktisk kom med, og må absolutt innrømme at noen av de låtene der ikke fortjente å være med, liksom ISTEDENFOR denne yndige, herlige låten. Ja, jeg ble skuffet.. men det kan være alskens grunner til at denne låta ble avvist. Ikke nødvendigvis fordi drittjuryen ikke likte låta. Men da må det ha vært veldig gode grunner også, da. *sukk*



Uansett. Som sagt, låten kom ikke med til finalen, og har da heller ikke kommet med til noe annet sted heller. Der stoppet det for den, som jeg mener at faktisk har et potensial til å bli kjøpt inn av en god del mennesker hvis noen valgte å lansere den på et vis. Det er en yndig liten popperle som fortjener oppmerksomhet. Lilly som synger, er søt og sjarmerende, og stemmen er likeså. Låta er barnlig, sommerlig og utrolig kjempekoselig. Versene begynner alltid med ordene ”every little time”, som både gjør den enklere å lære seg, og litt sånn ekstra søt & quirky. Jeg liker dessuten klangen i stemmen hennes, som jeg antar at er mikrofonens effekt. Og det at musikkvideoen bare er i studioet der, viser hvor beskjeden Lilly og låta er. Det gjør også opplevelsen mer intim, samlet og sentrert. Vi ser måten hun fører seg på, og vi ser ansiktssuttrykkene hennes. Noe som gjør at vi får et mer menneskelig og naturlig innsyn i hva hun føler og hva hun synes om det hun synger om. Fin, fin, fin låt! Høre på den, du :)