Dette innlegget jeg skal til å skrive nå er litt spesielt for meg. Altså, det har ikke noe med låten å gjøre, selv om den er en av mine favoritter. Det har med det faktum at jeg nå poster mitt 100 innlegg her i Farge!pop!. Og det er stort. Veldig, veldig stort. Egentlig kommer det nå til å stå 99 innlegg inne på oversikten min, men det er fordi jeg ble tvunget til å fjerne et innlegg i fjor av hensyn til copyrightloven, eller noe sånt. Det var et bilde jeg brukte som noen ikke ville at jeg skulle bruke. Litt tåpelig, egentlig, med tanke på at jeg bare bidrar til at artisten får mer publisitet. Jeg vet faktisk ikke hvilket bilde det var snakk om heller. Men det kan være det samme nå, for jeg er veldig stolt over å ha skrevet så mange innlegg som jeg faktisk har gjort! Liksom da jeg startet i fjor sommer var jeg bestemt på å skrive mye, og på å gi mange mennesker nye, spennende, deilige og livsforsterkende låtoppdagelser. Jeg har lett mye, gjort mye resarch og lyttet til tusenvis av låter underveis. Dette er nesten mer enn en hobby, dette. Det er en utforskende, stimulerende, gøy, lærerik og uttrykkende livsstil jeg verdsetter i aller høyeste grad, og jeg håper at du har hørt noe du aldri kommer til å gi slipp på. Noe du elsker, har blitt fascinert av, danset til eller bare nytt i det stille. Denne musikkbloggen har vært min personlige arena hvor jeg kan skrive om mine tanker, følelser og opplevelser om den musikken jeg har blitt så inderlig glad i, men dette har like mye vært for alle dere der ute som konstant higer etter de perfekte musikkopplevelsene. *skåler høyt og stolt* Tusen takk og vær så god! :)
Så skal jeg presentere en av mine favorittlåter som kommer fra en electropopduo skapt i Los Angeles. Matthew Engst og Chau Phan kaller seg Killabite og har en sterk interesse for alt kosmisk, futuristisk, paranormalt, science fiction og alien. Det var faktisk denne interessen som brakte medlemmene sammen, og de har siden det utforsket og utviklet den riktige elektrokosmiske musikaliteten som gjør dem verdt å høre på. Før kalte de seg The you know who og gjorde relativ suksess med coverlåten Puttin’ on the ritz. Link her. Nå går de, de rette veier i industrien når de samarbeider med blant andre Max Martin, Axwell (Swedish House Mafia) og Alexander Kronlund (Robyn). Sterke svenske popmusikkelitemennesker med den optimale popproduksjonsteft. Follow me home er deres debut single som Killabite og den har i 2011 hatt en god periode i Sverige hva gjelder radio.
Og når det kommer til denne fantastiske låten her, er det viktig å merke seg den lekre kvinnevokalen og den dataskapte, mekaniske mannestemmen. De representerer kontrasten mellom det vitale og det robotiske. Mellom det myke og det harde, det nyanserte og det mer instinktive. Allikevel har de begge den samme holdningen til hverandre. Som lyst, begjær og spenning. For dette er utrolig elektrisk! Både kroppslig, musikalsk og metaforisk. Det kribler av fengende melodi og strømførende flyt og rytmikk.
Dessuten er det underbyggende temaet som handler om seksuell flørt mellom et menneske og en robot relativt kuriøst, utforskende og interessant, på en måte hvor fetisjen bevisst ikke trenger å gå lenger enn til fantasi og lek. Det kan være seriøst for noen (det hadde ikke overrasket meg) men i forhold til denne låten her får vi en eksperimenterende prøvesmak utenom det vanlige slik upersonlige tilfeldige treff er ment å være. Forfriskende flørtete, stilistisk direkte og fantastisk popmusikk! Jeg rett og slett elsker denne låten her! En av mine favoritter innen electropop som jeg ofte får lyst til å høre igjen. Den er ganske lett å ville synge med på (spesielt i versene) og utrolig lett å komme i god stemning av. Sånn sett er nok teksten det mest fengende ved låten, men det blir naturlig båret frem av den perfekte kombinasjon i produksjon hva gjelder instrumentering, struktur, stemning, energi, masse hooks og gode vokaler som resulterer i et perfekt velutført konsept bygget på noe av det beste pop har å by på.
Musikkvideoen (og låten) er kvalifisert som oppdagelsesmaterialet fordi den nettopp har rundet 7000 views etter at den ble lagt ut på youtube den 8 mars. Mitt inntrykk av videoen er at den på sin egen måte får frem det låten formidler. Det robotiske og menneskelige går over i hverandre, lever med hverandre, påvirker hverandre, flørter med hverandre og blir ett og samme vesen. Men det kan hende det blir litt for trashy og useriøst utover og det kan nesten virke som om den mister budskapet og går over i en vill menneske/robot-orgie uten mening. Men ja! Listen and enjoy either way! <3
Gøyeste verslinje:
"You are.. so cute. You should.. fall in love with me."
Sterkeste hook:
Klarer ikke å velge ut noe. Hele låten er full av dem, og alle er like gode!
Beste øyeblikk:
Det øyeblikket rett før refrenget hvor hun utroper "Oh-oh-ah-oh!" Og den bridgen <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar