Norske musikkoppdagelser 4: Mektig punk rock fra Finnmark!

Hei igjen alle sammen! Håper påskeferiene har vært fin for dere. Jeg hadde det i hvert fall kjempefint, syns jeg – og som en liten interessant ting fikk jeg faktisk påskeegg for aller siste gang. Jeg begynner jo å bli voksen, vettu, og samtidig som det kanskje ikke passer helt inn at jeg får påskeegg fra min alder av, så er det jo også dette med at jeg ikke er like glad i godteri som før, og da har konseptet for min del på en måte utspilt sin rolle. Jeg har pleid å få med en dvd i tillegg til godteriet, da, så det var ikke alltid bare godteri. Forskjellig potetgull var det og brus og sjokolade og.. ja.. men.. nok om meg! Jeg skal introdusere dere for noe norsk musikk som dere sikkert ikke har hørt om før. Det er det jeg skal, og det er nok derfor du leser dette.
Haha, så here we go!

Neste band kaller seg Cyaneed. De er et band fra Finnmark (Alta) som har holdt på siden 2004 med tre CD-utgivelser bak seg, den siste ifra 2010 (Dr. Daniel). Med ganske lang sceneerfaring bak seg med turnéer og konserter både her til lands, og også i Sverige, Russland og England ser det ut til at de har alt klart for å gjøre seg store. I 2010 flyttet de faktisk inn til Oslo for å ”komme nærmere viktige aktører i musikkmiljøet i Norge”. Cyaneed ser ut til å skape musikk mest innenfor sjangrene rock og punk, og hadde alle låtene deres blitt sunget på engelsk tror jeg de hadde hatt sterkere suksess. Men da hadde nok mye av den norske sjarmen deres forsvunnet en del, naturligvis – og det er jo nettopp fordi de synger på norsk at i hvert fall jeg merker at jeg blir ekstra gira.

Vitorino har en energi som virkelig utsondrer essensen av punk og rock. Den er kraftig aktiverende og krever mye oppmerksomhet. Og måten de har valgt å bygge seg opp til refrenget er helt fantastisk! Denne "ah-ah-ah-ah-"sekvensen skaper en nesten trolsk stemning hvor alt vibrerer på maksimal styrke for å fortelle oss at det snart skal tordne noe i inn i granskauen. Og det gjør det også. Refrenget skuffer virkelig ikke, og all energien som har blitt bygget opp blir sparket, slått og hamret løs gjennom stemmen til Hanna. Hun tar forresten veldig mye plass i låten, men dette er hun også utrolig dyktig til. Hun synger sterkt, bestemt og livsfarlig. Karakteren hennes er tydelig og mektig. Dette mannskoret som synger ”du er min bedrager” og sånt gir egentlig en kunstig følelse av at det er kjempemange kampklare folk i bakgrunnen som bare venter på hennes ordre. Jeg er usikker på hva teksten handler om, men det er en del grove, ærlige metaforer – og tvetydige forklaringer på forskjellige ting. Men samtidig ser jeg at det er ganske direkte og på et vis litt enkelt. Det er bare det at når hun synger det på en så.. sterk måte, så få jeg inntrykk av at det er kjempemye følelser i sving – og hundrevis av forskjellige grunner til hvorfor følelsene oppstod. Låta er uansett et sant mesterverk, og jeg nærmer meg at jeg kan bruke ordet ”elske” til å beskrive hva jeg føler for låten. Dette virker til å være farlig kompetent musikk, og det hadde virkelig ikke forundret meg om den hadde vunnet en form for pris – eller i det minste vært nummer 1 på VG-lista en god del uker. Veldig, VELDIG verdt å sjekke ut!

Gøyeste verslinje:

"La meg sove, inhalere pusten av en ny rus som aldri skader slik det livet som er nå.."


Sterkeste hook:

TAAA MIN KJÆÆRE SKAM!


Beste øyeblikk:

Hver gang Hanne roper ut alt hun har!

Norske musikkoppdagelser 3: Elektronisk europop!

Neste norske bidrag til the world of pop music fra et band du muligens ikke har hørt om enda, heter Bermuda Triangle. De er en gruppe på fem stykker (med to vokalister!) som startet opp i 2002, utga sitt debutalbum i 2003 kalt Mooger fogger og har siden den gang utgitt to album til. Den nyeste i 2009 – Lover computer city – har blitt utgitt både her til lands og internasjonalt og ser ut til å være et av deres beste album frem til nå, skal jeg ta anmeldere på ordet. Kjernestilen deres blir i nesten alle aktuelle nettsteder klassifisert som elektropop. I tillegg skal de visstnok inkorporere både rock, opera, ren elektronika og disko i sin musikk.

Uten å ha hørt deres tidligere musikk utenom denne nye singlen kan jeg allikevel se hvorfor de har valgt å kalle det elektropop. Det står til og med på bandets myspace-side. For min del merker jeg litt at en annen sjanger gjør seg gjeldende. Nemlig europop. Uten å vite helt sikkert om anmeldere faktisk har vurdert denne sjangeren, ønsker jeg å plassere den der på bakgrunn av at denne låten kler den brede europeiske appell mest. Jeg er ikke ekspert på området, men jeg har hørt på veldig mye forskjellig musikk. Spesielt popmusikk. Forskjellen på for eksempel amerikansk pop og europeisk pop er at europeisk pop som regel er mer orientert rundt trance, dance, disko og house. Mens amerikansk pop svinger seg mer mot rock, elektronika og hip-hop. Enklere sagt gjør europop det best i europeiske land og sjangeren ses fra min side å være en helhetspakning av dette. Eurovision song contest innehar dem, og både Romania, Spania, Polen, Tyskland, Russland og andre europeiske land har mange, egne respektive artister, band og grupper som naturligvis befinner seg i samme sjanger. Elektropop er en mer teknisk spesifikasjon. Europop baseres på og avhenger av europeisk popkultur. Tenker jeg.

Tilbake til Bermuda Triangle. Den nyeste singlen deres fra 2009 er You said we were heroes. I og med at bandet har to vokalister er det viktig at disse utfyller hverandre. Eller så kan det virke komisk og/eller rotete. Men vokalistene utfyller hverandre i denne låten. Liksom det myke, vakre og litt beskjedne (kvinnen) satt ved siden av det litt mer autoritære, bestemte og selvsikre (mannen). Men ingen av dem gjør særlig ut av seg, for det er mer resultatet av kombinasjonen som gir den sterkeste effekten. Refrenget gjør seg også ganske lett å huske/synge. Allikevel er det kanskje altfor lett å la seg begeistre av den uimotståelige melodien med instrumentering og produksjon. Den er veldig harmonisk jevn, men stor og drivende. Den er også mørk, melankolsk og litt mystisk, men samtidig dansbar og tilgjengelig.

Musikkvideoen komplimenterer produksjon og rytme. Det er liksom en elektronisk verden med farger, mønstre, kaos, detaljrikdom og evighet. All animasjon kan bli litt masete å se på i lengden, men artistenes innlevelse balanserer ”maset” med konsistent, følsom verdi.




Gøyeste verslinje:

"Razor blades cuts paper songs.."


Sterkeste hook:

You said we were heroes!


Beste øyeblikk:

Siste refreng og låtens herligste klimaks.

Norske musikkoppdagelser 2: Kvinnelig og søt popmusikk!

I dette innlegget vil jeg introdusere dere for to, kvinnelige norske artister med blondt hår og søt musikk å by på. Maria Mohn, som utviklet sitt artistiske jeg og sin musikk i Oslo, og Ingeborg Selnes som fant sitt musikalske jeg i Bodø. Begge lager popmusikk, men på forskjellige måter og plan. Maria Mohn synger på norsk. Ingeborg Selnes på engelsk. Begge har imidlertid album ute som kan fåes kjøpt på Platekompaniet.no. Ingeborg ser ut til å ha kommet litt lenger inn i musikkbransjen enn Maria Mohn, for det var uhyre lettere å finne informasjon om Ingeborg enn om Maria. Dessuten lurte en journalist på om ikke Ingeborg Selnes kanskje kunne overta etter Bertine Zetlits. Selnes samarbeider også med produsenter som kan linkes til blant annet Ingrid Olava, Lykke Li, Kelly Clarkson og The Veronicas. Kan hende jeg vurderer litt for raskt her, altså. Det er andre faktorer å ta hensyn til også. Hvem de vil nå med musikken sin og hvor langt de selv ønsker å komme, bør foreksempel ha en god del å si. Jeg tror for øvrig begge er godt kompetente og erfarne musikere. De låtene jeg vil vise dere fra disse to kvinnene er forresten de eneste med musikkvideo. Jeg tror stilen deres varierer mer enn jeg viser dere her, men jeg har rett og slett ikke hørt på alt de har av låtmateriale ennå.





Maria Mohn har én musikkvideo ute. Låten hennes heter Et bedre sted og er egentlig ganske så søt. Den er veldig lett å forstå seg på, og budskapet kommer ganske så godt frem. Den gjør ikke så veldig mye ut av seg, og du kan ikke danse så veldig mye til den. Der kompenseres det nok mer med at man kan nynne til den, for hun har lagt inn en sånt ”du-ru-ru-ru-tu du-ru-ru-tu” sekvens som man både kan nynne og plystre til. Det liker jeg. Og teksten er verdifull, stemmen hennes fin, og musikkvideoen artig. Den kler henne og konseptet ganske godt. Det beste øyeblikket der er egentlig når paraplyen bare forsvinner. Hehe! Musikken kan i hvert fall bare best beskrives som veldig lett og hyggelig. Ja. Veldig lett, hyggelig og positiv!

Ingeborg Selnes har to musikkvideoer ute. Den ene låten hennes heter Elephant og musikkvideoen til den er nok den aller mest profesjonelle av dem jeg vil vise dere i dag. Den er kreativ, litt mystisk, gøy, rar og litt glad. Akkurat som låta, egentlig. Den er i tillegg på grensen til fengende. Eller så er den faktisk fengende, men på en veldig uforutsigbar måte. For tempoet varierer veldig. Det er nesten litt for uforutsigbart, og jeg er ennå usikker på om dette er en positiv ting eller en litt irriterende ting. Jeg liker uansett låta, og det er mest fordi hun synger på en så artig måte, og synger ordene og fremfører alt sammen litt sånn quirky og spesielt. Det liker jeg. Det viser særpreg. Noe annet er også det at du ikke kan unngå faktisk å lytte til låta. Settes Elephant på i bakgrunnen, krever alle låtas elementer at du vier oppmerksomhet til dem. Bare hør på pianospillingen, for eksempel. Og måten alt sammen plutselig stopper opp og så fortsette igjen på en helt annen måte. Hmm. Ja, du kan få lov til å vurdere det selv :)

Og så kan du sjekke ut disse låtene Ingeborg synger med på. De er i en helt annen musikalsk verden, men like verdt å sjekke ut!

Norske musikkoppdagelser 1: Norsk indiepop!

Hmm. Jeg har tenkt på en liten ting, jeg. Dette er en norsk musikkblogg, ikke sant? Ja, det stemmer! Men hvor blir det av alle de norske artistene da, da? Og en forklaring på hvorfor norske artister ser ut til å utebli av Fargepop her, tror jeg rett og slett er fordi at det er få norske artister/norskspråklige låter som for øyeblikket ikke er relativt kjent nok for oss i Norge fra før av eller som faktisk kommer til å bli det i nærmeste fremtid. I tillegg er forutsetningen at låten kler musikkbloggens konsept, selvsagt. Det utelater jo en god del. Som for eksempel norsk metal (og alle variasjoner av det), hardcore rock, eksperimentell ditt og datt.. jazz, blues, country, folkemusikk, trance, techno osv osv osv. Men fortvil ikke! Jeg har funnet en håndfull relativt ukjente norske artister (+ ett band). Og de neste låtinnleggene jeg skriver ønsker jeg å dedikere til nettopp disse. Gleder du deg? Hehe, jeg håper da det! For tror nok ikke du blir noe skuffet skal du se! :)

Første artist kaller seg Mr. Little Jeans, og Monica Birkenes er kvinnen bak navnet. Jeg har ikke klart å finne ut av hvor i Norge hun kommer fra, og hun har bodd i London, men har flyttet til Los Angeles for å arbeide med musikken sin. Stilen hennes har blitt nevnt i samme rekke som Lykke Li, Karen O, Robyn, Kylie Minogue og Annie. Til sin egen mor ville hun selv ha beskrevet musikken sin som ”kinda like James Blunt”, av en eller annen rar grunn. Samtidig høres musikken ut til å være perfekt for reklamer, og av det jeg har funnet ut skal musikken hennes allerede være med i en reklame for HP (datamaskiner, altså!). Flere reklamer syns jeg det kan være snart. Hun kom i hvert fall ut med en EP i fjor sommer, hvor låten Angel liksom var hovedlåten. Og det er den jeg liker så godt!

Angel starter egentlig litt klunkete, men så kommer noen lette rytmer inn og deretter den fine, elegante, lett pustende stemmen hennes – og så skjønner du at det kan være noe artig her. Versene fungerer som gode forspill før det lekne refrenget frister til spillopper av den elegante typen. Alt er liksom så quirky og lekent og vittig. Den har i tillegg en slik sofistikert, moden flyt – med et lite blunk av noe opprørsk. Det er jo litt sånn at jeg får lyst til å danse, men det er ikke nok dancy til at jeg føler for å slå rundt meg. Det er bare hyggelig musikk, liksom. Veldig hyggelig musikk som gir meg lette rykninger i dansefoten. En annen ting jeg syns er så gøy er måten refrenget stopper litt og litt opp. Som om man hopper paradis. Foreksempel der hun synger ”I really wanna dance tonight.. Oh yeah!” Akkurat der! Det er så gøy :) Og så må jeg nevne sekvensen hvor hun bare synger “Be my angel, be my angel, be my angel.” Akkurat det får jeg ekstra lyst til å synge med på. Så det så. Håper du vil like den like godt eller mer enn det jeg gjør, i hvert fall! Here you go!

Gøyeste verslinje:

"So get up now, if you like my stereo."


Sterkeste hook:

"Wanna take you on down tonight.. oh yeah!"


Beste øyeblikk:

Ved slutten av hver strofe i refrenget, når hun synger: "Aaangel! Aaaangel!"