Og Daisy Coburn er en 17 år (!) gammel, britisk jente med god popmusikkteft. Hun har spilt gitar og piano siden hun var seks år, og har blitt kåret som en av de mest up-and-coming-artistene for 2010 av det store kringkastingsselskapet BBC. Hun har blitt beskrevet som en rocka versjon av Lilly Allen, sammenlignet med en litt mer quirky, småwannabe-opprørsk versjon av Avril Lavigne, eller en sammenblanding hvor Duffy møter Pixie Lott + Pink. Og selv om hun kan virke som en litt standard, bare-enda-en-ny-poprock-jenter-som-prøver-seg-type artist, så synes/mener jeg at hun har et potensial og et eget, lite særpreg som fortjener mer plass i musikkbildet.
Debut singlen hennes Number one enemy, med rapperen Chipmunk (som i utgangspunktet ikke var ment å være med på singlen) klarte å komme seg helt opp på nummer 13 i de britiske hitlistene. Musikkvideoen kom ut på youtube i januar i år, og har siden da fått nesten to millioner views! Og det jeg personlig liker så godt ved henne, er stemmen og aksenten hennes. Den har et unikt, sjarmerende særpreg, på en slik ungdommelig måte som uttrykker kjedsomhet og et sterkt, nesten undertrykket behov etter å sparke løs på noe. Så holdt deg fast, for kanskje den aller beste delen ved denne låta er når Daisy roper ”STOP!”.
Wow!! Liksom sånn røft, sterkt og en perfekt, energifylt start på hva som er et kjempestilig pop rock-refreng. Selv om det første verset er no småkjedelig, ustimulerende greier, så blir låta sterkere etter det første refrenget. Mer lytteverdig, kan du si. Man er nå med, og det er offisielt gøy å høre på. Men enn ut mot slutten får vi en OK pause når rapperen Chipmunk kommer inn, men han virker egentlig helt unødvendig å ha med her. Kanskje de bare tok han med for oppmerksomhetens skyld? Uansett er dette en bra låt for oss popelskere, og til å være den første singlen gjør den definitivt jobben sin, og gir oss mersmak.
Og den neste singlen hennes Rosie innfrir alle forventninger gitt av Number one enemy, og enda litt til. Denne her er faktisk bedre, større, mer energipakket og skosparkende, gæ’ærn, konstant fengende og ekstra poppete. Omph! Jeg er så fan av denne her asså! Dessuten har den et lengre refreng, som gir låta den deilige egenskapen av å være både en sang som vokser på deg etter at du hører den flere ganger, og en låt det er veldig vanskelig å gå lei av. Dette er lidenskapelig, rask pop som handler om en av hennes gode venner fra barndommen. Litt søtt, det. Og interessant, siden låta og fremførelsen hennes av og til virker litt sinna, at kontrasten ligger i slik varm tekst. Love it<3
I begge musikkvideoene har hun et tydelig uttrykk, med en sterk karisma og en effektiv karakteristikk. Hun viser den eksplosive, unge energien sin best i Rosie, mens hun poserer og viser frem mest eleganse og skjønnhet i Number one enemy. Helt ærlig, i begge videoene er hun hot. Akkurat som låtene hennes.
Debut singlen hennes Number one enemy, med rapperen Chipmunk (som i utgangspunktet ikke var ment å være med på singlen) klarte å komme seg helt opp på nummer 13 i de britiske hitlistene. Musikkvideoen kom ut på youtube i januar i år, og har siden da fått nesten to millioner views! Og det jeg personlig liker så godt ved henne, er stemmen og aksenten hennes. Den har et unikt, sjarmerende særpreg, på en slik ungdommelig måte som uttrykker kjedsomhet og et sterkt, nesten undertrykket behov etter å sparke løs på noe. Så holdt deg fast, for kanskje den aller beste delen ved denne låta er når Daisy roper ”STOP!”.
Wow!! Liksom sånn røft, sterkt og en perfekt, energifylt start på hva som er et kjempestilig pop rock-refreng. Selv om det første verset er no småkjedelig, ustimulerende greier, så blir låta sterkere etter det første refrenget. Mer lytteverdig, kan du si. Man er nå med, og det er offisielt gøy å høre på. Men enn ut mot slutten får vi en OK pause når rapperen Chipmunk kommer inn, men han virker egentlig helt unødvendig å ha med her. Kanskje de bare tok han med for oppmerksomhetens skyld? Uansett er dette en bra låt for oss popelskere, og til å være den første singlen gjør den definitivt jobben sin, og gir oss mersmak.
Og den neste singlen hennes Rosie innfrir alle forventninger gitt av Number one enemy, og enda litt til. Denne her er faktisk bedre, større, mer energipakket og skosparkende, gæ’ærn, konstant fengende og ekstra poppete. Omph! Jeg er så fan av denne her asså! Dessuten har den et lengre refreng, som gir låta den deilige egenskapen av å være både en sang som vokser på deg etter at du hører den flere ganger, og en låt det er veldig vanskelig å gå lei av. Dette er lidenskapelig, rask pop som handler om en av hennes gode venner fra barndommen. Litt søtt, det. Og interessant, siden låta og fremførelsen hennes av og til virker litt sinna, at kontrasten ligger i slik varm tekst. Love it<3
I begge musikkvideoene har hun et tydelig uttrykk, med en sterk karisma og en effektiv karakteristikk. Hun viser den eksplosive, unge energien sin best i Rosie, mens hun poserer og viser frem mest eleganse og skjønnhet i Number one enemy. Helt ærlig, i begge videoene er hun hot. Akkurat som låtene hennes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar