Ny sjanger: Teaterpop!

Det er alltid spennende når jeg oppdager en ny sjanger/låtstil, som er annerledes fra alt annet jeg har hørt tidligere i mitt liv. Noe som kanskje/sikkert har påvirkning fra annen type musikk, men som helhetlig er noe helt, helt eget og nytt. Bare tenk deg det. Her har jeg levd i 20 år og ennå ikke hørt noe sånt som dette her! Men det er bare helt fantastisk at musikk fortsatt kan overraske! Absolutt.. og Emma Dean er en slik singer/songwriter som produserer noe jeg vil sette inn i kategorien teaterpop.

Hun er fra Australia, og har tydeligvis drevet med teater og musikk siden hun var liten jente. I 2003-2006 spilte hun fiolin og piano (og backing vocals) som medlem av bandet til Kate Miller-Heidke - en annen, dog mye mer kjent artist fra samme land. Det er mulig jeg kommer til å skrive om henne også, for hun har mye bra musikk! Men Emma Dean forlot dette bandet for å fokusere på sin egen solokarriere, og har siden den gang utgitt et par EP-er og én single, samt ett album. Nå er hun aktuell med et nytt album kalt ”Dr. Dream and the imaginary pop-cabaret”. Hvor du finner denne låten jeg veldig gjerne vil vise dere. Det anbefales at dere ser igjennom hele musikkvideoen også, forresten.

Men ja! Låta heter Sincerely fearful. Hvorav du i introen fort skjønner at låta blir ganske teatralsk. Den er veldig øyeblikkelig, da, og treffer der den skal, veldig fort. Kan vel også si at den har en ganske tydelig karakteristikk. Emma Dean synger deretter med en god stemme som matcher både den smågærne holdningen og konseptet hun har laget for oss. Dette er liksom fengende på sin egen måte, kan du si, og det er av og til mer et show enn en låt. Den passer på et vis aller best med medfølgende skuespillere som fremfører noe som har med låta å gjøre. Liksom for å få optimal opplevelse av hva dette handler om. Men allikevel fungerer den fint som en enkeltstående låt, og man får lett noen deler av den kvernende inne i hjernen, for det er mange forskjellige hooks her, hele tiden, overalt. Her gir hun oss i tilegg rom for å skjønne handlingen gjennom å bryte flyten i låta ved å synge ”I just can’t live without it, I just can’t live without it”. Som absolutt også adder en spent, teatralsk dramatikk til låta.

Sincerely fearful er faktisk utrolig festlig, kløktig og morsom, med en ordentlig sirkus/karneval-twist. Emma fremfører også låta ganske godt i musikkvideoen, hvor vi får servert artige tegneseriebobler og slemme ninjaer. Veldig morsomt. Tematikken er relativt selvforklarende; den handler om Emma Deans egne frykter (som fortalt i starten på videoen), og måten dette blir presentert på er mye av det som gjør hele greia for meg her, og jeg har smilt hver gang jeg har sett den. Just priceless!

Artisten DEV viser oss sin mykere side :)

Har du hørt låta Like a G6 med den nå velkjente gruppen Far east movement? Japp, den svære, svære internasjonale megahitten som sikkert har vært på alle hitlister som finnes! JA, DEN! Og der er det en ny - ganske kul - kvinnelig sanger som kaller seg DEV som synger den beste delen på låta. Nemlig ”poppin’ bottles in the ice.. like a blizzard” (*ELSK*).. ”When we drink we do it right, gettin’ slizzard. Sippin’ sizzup in my ride, like three 6. Now I’m feelin’ so fly like a G6!” Osv. Amazing, amazinge greier! Og som dere sikkert ikke visste fra før av.. så er faktisk dette samplet fra en annen låt (debut singlen) som DEV har laget. Jada, hun har flere låter der ute enn denne ene. Og det er spesielt en av dem jeg veldig gjerne har lyst til å vise dere.

Altså, en låt som helt sikkert er ganske så ukjent for de aller, aller fleste. Don’t say that word er tittelen på den, og den ble faktisk lagt ut på youtube i desember 2009, som er rundt den tiden jeg fant låta på. Men jeg hadde aldri trodd at stilen hennes skulle være så veldig mye annerledes enn dette. Derfor ble jeg litt overrasket når jeg plutselig hørte henne i Like a G6, med en helt annen stil. Liksom så tøff og kul og hele pakka! Så forventer du en lignende stil på denne låta her, så tror jeg du blir skuffet. Vel.. alt ettersom, da, for den er ikke så verst skal du høre!

Og noe av det som bidrar til at jeg synes det, er at hun i denne låta har en ganske nydelig stemmestil. Jeg vet at auto-tune er brukt, men det er allikevel et eget særpreg her, som jeg liker veldig godt. Det er fint og skjørt.. og på grensen til sjarmerende, liksom til tross av teksten. Don’t say that word tror jeg er en noe annerledes electropoplåt, med en utrolig behagelig svevende flyt, og supermyk produksjon som gjør lytteopplevelsen komfortabel. Jeg liker ”ooh-ooooh-ooooh-ooh”-delen her også. Jeg liker sånne deler nesten alltid, jeg! Det er så.. veldig ofte ganske fengende, men samtidig kan det adde en skikkelig positiv variasjon til låta + sette en viss stemning til helheten. Her er det med på å lette stemningen litt, for det er litt sånn at låta er – tross beaten og produksjonen – noe nedstemt og smått innenfor et litt dårlig/lei-seg humør – og da hjelper den delen med å løfte oss opp litt, for liksom å minne oss på at den kan være hyggelig å høre på, også. Men jeg kan godt tenke meg at noen opplever det som motsatt; at det er med på å understreke alvoret i teksten. Jeg ser den..

Så jo! Det er interessant å høre henne utenfor sitt eget spekter. Hun har jo funnet seg en liten nisje i electro hop-en sin, som jeg skal vise dere noen eksempler på nedenunder her. Men Don’t say that word er uansett en ganske så fin låt! :)

Sjekke også ut debut singlen hennes!




Og den nylige sluppet musikkvideoen til Fireball. Spennende! :)

Pop rock: Allison Iraheta fra American Idol!

Det er til enhver tid mange idolartister ute her i verden som etter Idolprogrammet prøver seg ute i det store musikkmarkedet. Noen flopper, andre blir megasuperstjerner, mens den tredje gruppen rett og slett forblir i midten der et sted. De utgir låter med varierende kvalitet, eller rent dårlige/gode låter, men uansett hvor hardt de arbeider, så kommer de seg liksom ikke noe ”videre”, eller så er flere av dem ekstremt undervurdert og/eller fortjener mye mer oppmerksomhet. Et eksempel på en flopp er her i Norge han dære Glenn Lyse og Kjartan Salvesen. I superstjernegruppen hadde vi Kurt Nilsen her hos oss, og spesielt Kelly Clarkson og Adam Lambert ifra USA. I den siste gruppen kan vi kanskje finne Margareth Berger og muligens Aleksander With. Et eksempel til på en artist ifra denne gruppen er Allison Iraheta, som var med i den samme Idolkonkurransen som Adam Lambert var med i. Den som var i 2009, hvor Kris Allen vant. (Ja, han der ingen kjenner til nå lenger.)

Allison Iraheta har klart seg relativt OK etter konkurransen. Hun har utgitt ett album så langt, og jobber nå med sitt andre. Men hun har ikke solgt så veldig mye, og jeg synes hun fortjener litt mer suksess heretter. For den låten jeg gjerne vil vise dere her, er førstesinglen fra debut albumet hennes Just like you. Singlen har bare solgt litt under 60 tusen i USA, og det synes jeg at er overraskende lite.. til å være av dette kaliberet. Musikkvideoen på youtube har også bare fått rundt 250 tusen views, og derfor er den jo i hvert fall en låt som kan være en låtoppdagelse for deg.

Friday I’ll be over you er en kjempegøy tenåringsvennlig pop rock låt med mange rufse-seg-skikkelig-til-og-danse-vilt-rundt-øyeblikk. Den har et effektivt 1-2-3 øyeblikk i starten, og det er helt åpenbart hva slags type stil dette blir/hva det er du får servert med en gang du hører Allison rope ut ”OH YEAH!”. Og så begynner verset. Låten har en straightforward, lettforståelig tekst (om å bli bedratt) som sikkert flere kan relatere seg til, og.. sanger som ramser opp ukedager er alltid, ALLTID et pluss. Den er absolutt like fengende som det meste av all god pop/rock musikk som er der ute, men det er alltid et og annet å peke ut som det lille ekstra. Og her er det den artige klappingen, den småcrazy shoutingen ”oh-oh-oh”, og det at låta går opp og ned i struktur veldig ofte. Den endrer seg og gir variasjon, da.. Men på samme tid så har låta den innrammede helheten, liksom. Og for meg har det alltid vært noe jeg har verdsatt ekstra godt. Dessuten elsker jeg at hun skriker så mye, uten at det blir for bråkete. Det er bare ren, gøy, legitim in-your-face aggresjon. Fantastisk!

Musikkvideoen er også ganske stilig. Massevis av sprangene farger, kreativ tekst. Kult ark/tegnekonsept og klesstiler. Allison viser oss i tillegg hvem hun er som artist, og det er viktig å kunne distansere seg litt fra det merket ”hun jenta fra Idol”, liksom.

Nå er det Allison Iraheta, all the way! Oh-oh-oh you know that’s true!

Gøyeste verslinje:

"Caught my heart by telling lies, you weren't what you advertised."


Sterkeste hook:

FRIDAY I'LL BE OVER YOU!


Beste øyeblikk:

Alle de gangene hun roper ut!





Sjekk også ut denne låta hun gjør sammen med Orianthi:

Dette.. er verdens mest popete låt!

JA! Neste artist har kommet med en låt som kanskje innehar absolutt alle kvaliteter som skal til for å bli hedret med tittelen ”verdens mest popete låt!”. Og det mener jeg. Denne her er så fantastisk eksplosiv og helt crazy herlig.. at jeg kan med hånden på hjertet innrømme at dette er en av mine desiderte favorittlåter! Wow<3 Sånn innenfor denne sjangeren, vel og merke, da man egentlig ikke helt kan sammenligne over sjangre og stiler. Så det er bare å glede seg no helt vilt, for dette er ren, 100% popperfeksjon de luxe.

For å gi noe kort informasjon om artisten, så heter hun Anna Abreu og er fra Finland (med portugisiske røtter). Hun var med i finske Idol i 2007, hvor hun kom på andre plass.. og har siden den gang klart seg ganske bra med et førstealbum som solgte over 86 000 kopier. I Finland er dette kjempestort. Så stort at det har gitt henne dobbel platinum, og videre har denne prestasjonen gjort henne til den mestselgende, finske idolartisten noensinne. Men ikke nok med det; for med tre hele album utgitt siden den gang, har hun så å si blitt den finske, kvinnelige pop artisten med mest suksess (i Finland). Så det sier jo litt.

Og den låten jeg gjerne vil presentere her, er fra hennes nyeste album (Just a pretty face?) utgitt i oktober 2009. Låta heter Music everywhere, og er – som jeg har sagt – en av de sterkeste poplåtene jeg noensinne har hørt. En poplåt som handler om å høre på (pop)musikk og om hvor jævlig bra dette kan være. Altså, hvor fantastisk er ikke det, da!? For her forteller hun om at hun våkner opp av introen til en låt (I introen til låta!), og så har hun en hit til frokost, og så i refrenget så synger hun om at hun har en radio stasjon inne i hodet sitt, og at det alltid er musikk med henne overalt. Deilig, deilig musikk. ”Salvation on heavy rotation”. Aaah<3 Jeg elsker teksten her.. virkelig! For bare se her: ”The stereo was way too loud, but that’s what it’s all about”, og så synger hun sånn ”pop, pop and I don’t care, as long as I’m on the air, and music is everywhere!” Fy fader asså! Det er så deilig tekst. Jeg blir skikkelig gira jeg nå.

Men jo. Utenom den episke teksten, så er musikken ganske så episk også! For her får du gosset deg med store, saftige beats omsvøpt i brusende effektive melodier som er noen skikkelig smaksbomber. Et skikkelig, skikkelig oppløftende popfyrverkeri. Og da er det helt åpenbart å beskrive låten som sprek. Mhm, den hopper liksom overalt – men innenfor godt innrammede, oversiktlige forhold. I et rom med unge dansere, energiske DJ’er, lidenskapelige treningsfanatikere, engasjerte musikkelskere, og en ubeskrivelig mengde med konfetti og godt humør. Nam..

Enn så; første vers kickstartes raskt (med en kul stoppe-effekt midt i), og så virker det nesten som om den allerede har nådd sitt klimaks allerede her. Og det er kanskje noe av det som gjør at dette kan bli litt for sterk kost for noen. I hvert fall for dem som ikke er noe spesielt glad i sånn musikk i utgangspunktet. (Det blir nok mest sannsynlig sånn at de direkte hater den, faktisk.) For Music everywhere gir jo oss et fullt, raskt popkjør gjennom hele som krever mye oppmerksomhet. Og nesten litt for mye til at man kan danse til den. Men dette er ren popkunstgodteri; du trenger bare å oppleve den og nyte den inni deg.

Dessuten har Anna en veldig passende, riktig og sterk stemme som absolutt klarer å bære frem låta i riktig retning, med riktig effekt. For her går det – spesielt i refrenget - oppover og oppover og oppover, selv om du ikke forventer det. Du er på en måte allerede i et slags klimaks hele tiden, da. Og det er sånn at man blir positivt overrasket hele veien, liksom! WOW! Så.. dyktig.. mesterlig. Men mot slutten (+ en gang i midten) får vi oss en pause. Det er spesielt godt at uttroen har et sånt rolig vesen. For det trengs etter noe så ufattelig. *sukk*

Gøyeste verslinje:

"I had a hit for breakfast and flipped the TV on.."
+ +
"Inside my head there's a radio station, I'm overcome with a sense of elation!"


Sterkeste hook:

Hele refrenget!!


Beste øyeblikk:

Introen. Og alle refrengene. Og beaten. Og resten av låta..

NB!! Jeg anbefaler dere på det sterkeste å høre på låta uten å se på musikkvideoen. For musikkvideoen er utrolig dårlig, og ødelegger totalt den optimale opplevelsen av Music everywhere. Som fortjener at dere hører på den med uten noen form for forstyrrelser. Helst/gjerne med lukkede øyne.

Eurovision? Nei! Alle oss andre? JAAA! :)

Grand prix og Eurovision pleier for meg personlig å ha en god del lysglimt. Og mitt forhold til konseptet har vært ganske så positivt opp igjennom årene, selv om interessen oppriktig nok har dabbet noe/en del av det siste året. Og fra min obsession-tid med Eurovision har jeg her funnet frem til en låt som ble avvist som bidrag til den irske nasjonale finalen. Jeg sjekket ut alle de andre låtene som faktisk kom med, og må absolutt innrømme at noen av de låtene der ikke fortjente å være med, liksom ISTEDENFOR denne yndige, herlige låten. Ja, jeg ble skuffet.. men det kan være alskens grunner til at denne låta ble avvist. Ikke nødvendigvis fordi drittjuryen ikke likte låta. Men da må det ha vært veldig gode grunner også, da. *sukk*



Uansett. Som sagt, låten kom ikke med til finalen, og har da heller ikke kommet med til noe annet sted heller. Der stoppet det for den, som jeg mener at faktisk har et potensial til å bli kjøpt inn av en god del mennesker hvis noen valgte å lansere den på et vis. Det er en yndig liten popperle som fortjener oppmerksomhet. Lilly som synger, er søt og sjarmerende, og stemmen er likeså. Låta er barnlig, sommerlig og utrolig kjempekoselig. Versene begynner alltid med ordene ”every little time”, som både gjør den enklere å lære seg, og litt sånn ekstra søt & quirky. Jeg liker dessuten klangen i stemmen hennes, som jeg antar at er mikrofonens effekt. Og det at musikkvideoen bare er i studioet der, viser hvor beskjeden Lilly og låta er. Det gjør også opplevelsen mer intim, samlet og sentrert. Vi ser måten hun fører seg på, og vi ser ansiktssuttrykkene hennes. Noe som gjør at vi får et mer menneskelig og naturlig innsyn i hva hun føler og hva hun synes om det hun synger om. Fin, fin, fin låt! Høre på den, du :)

Random låtoppdagelse!

Neste låt er en låt jeg fant relativt random på et av mine låtsøksutflukter rundt inne i det magiske landskapet kalt youtube. S-key (kallenavnet på produsenten) med Nitro love la jeg på den tiden (juli 2009) merke til at var tagget som en Rihanna låt for en periode. Det er av og til blitt litt gimmick i det å skrive foreksempel ”RIHANNA – **låttittel* NEW DEMO 2009!!!” eller ”HOT RnB, **låttittel* NEW DEMO RIHANNA 2009!!!” (ja, og like useriøst skrevet hver gang) etc etc. på låter som ikke har noen sammenheng med valgte artist i det hele tatt, annet enn at låtas stil pleier å være i noenlunde samme sjanger. Et annet eksempel er et hvor Silly boy ble flagget som en demolåt til et samarbeid mellom Rihanna og Lady Gaga. Dette er et fattig, barnslig triks for oppmerksomhet rundt låta som, som regel blir fjernet fra youtube straks noen melder ifra, eller plateselskapet finner ut av det selv (lurer på om de har en fast ansatt som søker etter slik på nettet, jeg? Noen plateselskaper er jo så sykt opptatte av å holde på copyrighten at det grenser til det latterlige.)

Anyway, Nitro love har jeg funnet ut av at er en generell demo fra et ”Urban entertainment company” lokalisert i enten Paris eller Miami beach (eller begge deler?) som driver med musikkinnspilling, musikkutgivelser, artist management, tv- og filmproduksjon, markedsføring etc.. som et slags plateselskap.

Og om låta noen gang kommer til å bli omfavnet og tatt i bruk av en stor artist, er imidlertid usikkert/noe jeg ikke vet.. men det jeg definitivt vet er at låta – selv om den på langt nær holder Rihanna-kvalitet – faktisk ikke burde være så altfor langt ifra å kunne gjøre en slags hit (topp 50 eller noe) om noe sånt noen gang kom til å skje (med den riktige artisten så klart). Låta pirrer oss i starten, og er fengende på den riktige måten helt fra første refreng med klare beats. Vokalene endres underveis også, og det gjør den enda mer artig. Refrenget er kanskje sånn semi-repeterende, men enkelheten holder akkurat. (Man kan til og med få "my nitro love!" på hjernen senere.) Men jo, Nitro love har en ukomplisert og minimalistisk, grenser-til-svak produksjon, og damen som synger har ikke personlighet what so ever. Men med na-na-na-delen og bridgen, som begge er passende interessante og stilige, så holder man ut ganske greit.

Og følelsen etterpå oppsummeres kort og konsist med ”Ja, jeg likte den, jeg! Ikke en jævli bra låt, liksom.. men jeg likte den!”

Enda en pop/RnB artist? Det kan vi jo like! :)

Neste artist heter Kristinia DeBarge. En 20 år gammel jente født og oppvokst i California med røtter ifra Italia, Mexico og Tyskland. Faren hennes er artist selv, og har vært medlem av et velkjent band også kalt DeBarge, som spilte både RnB, pop, funk og senere gospel. De har hatt stor innvirkning på populariteten til Motown sjangren og Motown plateselskap, som kort sagt har hatt mye å si for introduksjonen/inntoget av mørkhudete artister i USA.

Derfor kan det ha vært den lette tilgangen til plass innenfor musikkindustrien + musikalsk familie-fenomenet som har utviklet Kristinia frem for en musikkarriere. Vel, det og lidenskap og hardt arbeid, så klart. Hun har i hvert fall gitt ut ett album til nå, som kom ut i 2009 og het Exposed. Den første singlen fra det albumet – Goodbye – en litt tyggegummimarsjerende RnB/pop låt som også er den låta hennes med størst suksess hittil; topp 15 i USA og Canada, samt nummer 16 i Australia og 26 i Sverige. Jeg viser dere den her, jeg. Den er jo tross alt artig :)

Men det er to andre låter av henne som jeg liker enda, enda bedre. Og som burde ha hatt minst like stor suksess som Goodbye. Og det er blant annet Sabotage, som ikke har vært på noen nevneverdig plassering i noen hitlister noe sted. Og jo da, Goodbye er mer fengende gjennom hele, men Sabotage har et sterkere refreng, og hook som er lettere å få på hjernen. Sjekk den ut her! :)

Og så har vi den låta jeg liker aller, aller best. Speak up. Som.. ja.. aah! Den er på et vis like sterk som Impossible av Shontelle, og har lidenskapen til Even angels av Fantasia, mens den også minner meg om Christina Millian – Us against the world. Tre veldig gode RnB låter med store refreng. Speak up er nesten på samme nivå, mener jeg, og har et helt fantastisk refreng. Hun synger om at hun ønsker (mest sannsynlig) at gutten skal ”speak up”, og ønsket hennes virker definitivt til å bli trykket frem bak ordene der. Utenom refrenget er det ikke så veldig mye annet å si om låta. Vers, oppbygging og bridge er standard og helt greit. Men det refrenget der, altså. Wow.. very, very good!

Magisk, dansk electropop i verdensklasse!

Dette har vært en av mine favorittlåter denne siste uken. Jeg har hørt kjempemange ganger på den, danset til den, sunget med, og elsket vært eneste sekund høyttalerne mine har velsignet meg med danske Oh land sin nye single Sun of a gun. Den. Er. Helt. Fantastisk!



 Og kvinnen bak Oh land heter Nanna Øland Fabricius. Hun har en fortid som ballettdanser, men ble tvunget til å slutte etter en skade i ryggen. Dermed begynte hun å utvikle seg innenfor musikken, noe hun virkelig ønsket å fortsette med selv etter å ha blitt bra igjen. Og I 2008 kom hun ut med debut albumet Fauna. Men det ser ut til at det er nå hun virkelig kan slå igjennom på ordentlig. Store deler av bloggerverdenen skriver om henne, og flere nøkkelpersoner innen musikkindustri og musikkjournalistikk mener at hun kommer til å bli stor, eller i hvert fall mye større fremover nå. Nanna har teft for dette, og virker klar og kompetent på alle områder for slik suksess. Hun programmerer sine egne beats, og spiller både piano, gitar og fiolin, så vel som produserer det meste av musikken sin selv. Enn nå har den nye EP-en hennes kommet ut (for rundt en måned siden), og hovedsinglen til denne er Sun of a gun.

*puste inn* - Sånn som jeg veldig opplever denne musikken, er det bare å forberede seg og sånt, for jeg har ganske mye jeg ønsker å si om denne låta her! *puste ut*

Sun of a gun har kanskje årets beste intro hvor vi fra aller første beat blir trukket inn i en helt ny, egen, musikalsk verden. Det bruser oppover av mystisk, øyeblikkelig, fengende energi omkranset av en nesten trollisk og magisk vokal som gir fengslende, frisk gjenklang. Særdeles godt kommer dette frem etter hvert som låta utvikler seg fremover, hvor Nanna eksperimenterer seg med stemmen sin og bruker forskjellige vokalteknikker til å gi et variert, spennende og lekent lydbilde. Hun puster, peser/stønner både lyst og mørkt, høyt og lavt, for deretter å krydre det hele med deilige knips og herlige bjeller. Det er rytmer som flyr rundt omkring. Det er stemningsfullt, overdådig, symfonisk, stumpende. Det inspirerer til bevegelse og kreativitet, og har hele tiden en slik en spennende essens ved seg, samtidig som den innehar en veldig nordisk, mørk, quirky fusjon av lykkelig, absorberende karisma. Karakteristikken til Sun of a gun er også futuristisk, på et vis – men jeg opplever den egentlig som en type høstlåt. En god høstlåt. Ja, definitivt. Den gir meg en slik en ”rett-før-det-blir-mørkt-så-skal-vi-danse-blant-løvet-sammen-og-kaste-det-rundt-oss-i-en-piruett-av-euforie”- opplevelse. Og den opplevelsen der er det ikke mange av, kan du si.



Tekstmessig synger hun om å falle ut av kjærlighet til noen, som liksom på et eller annet vis har skuffet deg, eller gjort deg noe negativt/slemt. Hun kaller solen for en metafor for et kjærlighetsforhold hvor vi roterer rundt den, og er avhengige av den. Men på samme tid er den et symbol på fare, og noe vi trenger å beskytte oss mot. Og noen ganger kan det bli til at man sier ”just stay down sun, I’ve had enough, I wanna live in darkness.” Rett og slett er denne låten en perfekt måte å ta igjen på, uten at de tror at du vil kverke dem.

Musikkvideoen er også ganske så fantastisk. Du ser et snødekket område med lyspærer som gløder etter rytmen, og du ser Nanna vise oss sin artistiske kjærlighet til dans. Videoen er et tematisk, visuelt og scinematisk kompliment til selve låta, og utgjør grunnlaget for adjektiver som elegant, talentfull, delikat og vakker.




Gøyeste verslinje:

"Too much of your light make me blind."


Sterkeste hook:

Youuu goo down, down, down!


Beste øyeblikk:

Introen. Rytmene. Versene. Refrenget.




Gå her for musikkvideoen, NÅ! :)

http://www.youtube.com/watch?v=ohB8e5TtCtA&feature=player_embedded

Velkommen, du elegante singer/songwriter fra England! :)

Neste, nye artist heter Anna Leddra-Chapman, og er fra Essex i England. Hun begynte å spille gitar som 12-åring, og startet allerede da å skrive sine egne låter. Hun spiller faktisk nå også både piano, keyboard og fløyte! Imponerende. Og etter at hun begynte å legge ut egne låter på myspace og på sin egen hjemmeside, tok det ikke lang tid før hun ble funnet av nysgjerrige nøkkelpersoner innenfor musikkbransjen. Dermed begynte hun å samarbeide med diverse produsenter/andre låtskrivere, og så bar det inn i studio for å skape og produsere låter til et endelig debut album (navngitt Telling tales), hvorav hennes første singel skal presenteres i dette innlegget.

Story, som låta heter – er veldig, veldig søt, elegant og sommerlig! Anna fremfører den perfekt med sin nydelige stemme, og låta har hele tiden en slik fornøyelig flyt i seg. Den stopper seg opp litt (virker noe treg) i oppbygningen til refrenget, men med en gang refrenget kommer inn, er det som en frisk, sval bris akkurat når man i varmen mest trenger det.



Og stemningen setter meg tilbake til rundt middelalderstider og sånt. Litt til et formidabelt, engelsk selskap ved det kongelige slott, med et nøye utvalgt adelige hoffmedlemmer. Mhm, Story passer også til en hvilken som helst kjærlighetskomedie, og har samtidig en veldig jordnær glad/lei seg-kontrast.



På en annen side er uttrykket i musikken på et vis noe for snilt, hverdagslig og faktisk ganske uengasjerende. Altså, at det er ikke spesielt mye som griper og tar tak i oss ved musikken. Slik sett oppleves den som bakgrunnsmusikk alle kan like, og på så måte kan man lure litt på om den kanskje ikke tipper over i beskrivelsen ”anonym”. Men vil jeg ikke helt gå der enda. Den bikker kanskje noe over, men det er aldri fare for at den blir det. Stemmen hennes er altfor delikat og interessant. Og soundet er hyggelig og lettfengelig nok til å fanges opp av den musikkelskende kilden inni oss.

Forresten. På Platekompaniet.no – hvor dere kan få kjøpt denne låten her – står musikken hennes oppført som ”folk”. Jeg vet ikke helt hvor enig jeg er i det, for jeg føler at det mangler litt for mye til å klassifisere det som folk. Da tenker jeg liksom feler, celloer, vaskebrett, munnspill og trefløyter osv, og så får jeg virkelig ikke den folkete vibben der. Men jeg inngår et kompromiss og setter det opp som folkepop. For det tror jeg kan fungere! Kjempekoselig er det, i hvert fall! ;D

Musikkvideoen ble lagt ut på youtube den 25 september 2009, og har siden da fått nesten 45 tusen views. Det er absolutt nok til at man trygt kan kalle dette for en gjemt perle, og er definitivt en låtoppdagelse for de aller, aller fleste. Nam! Sier vi til det! :)

Gøyeste verslinje:

"Those delicate shoes used to walk you straight to the moon"


Sterkeste hook:

And he/she'll tryyyy too!


Beste øyeblikk:

All instrumenteringen!




Hva synes du? :)

The Sunstreak - Første single på plateselskap!

The Sunstreak er et pop rock band fra New York som - sånn som det er nå – ble skapt i 2005. Men bandets opprinnelse startet egentlig rund 2000-tallet, da under navnet One year nothing. The Sunstreak har til nå utgitt to album, hvorav det første faktisk solgte 25 tusen kopier i sin første måned, og det uten noe plateselskap i ryggen. Det gjør dem faktisk til det andre bandet i historien til å charte opp på Billboard uten å ha noe form for platekontrakt og sånt. Og nå som de (i 2009) endelig har fått platekontrakt, fortsetter veien videre med enda større muligheter.

Og førstesinglen for dette albumet er Until I met you. Det er nesten standard pop rock, med et kjempestort refreng som løftes oppover av den sterke hovedvokalen i Tony Rebis. Jeg liker dette, jeg! Har nok fått den der ”Until I met you”- setningen mange ganger på omgang i huet, og synes absolutt at han virker troverdig når han synger om kjærligheten sin. Versene føler jeg bare følger med. Det er liksom der fordi de må ha det der, liksom. Det er refrenget som er salgspointet her.

Musikkvideoen er helt grei. Det er kanskje sånn at plateselskapet kanskje ikke har så mye penger å dele ut til deres prosjekter, så det er vel egentlig å forvente at musikkvideoen ikke virker så dyr og megafantastisk. (selv om det jo er mulig å være kreativ på alskens mulige måter uten dyre saker og ting, også. Det har vi fått bevist overalt, det. Spesielt på youtube.) Men den er ikke direkte dårlig. Den viser jenta han liker så godt, og de får jo inn litt historie der. Men innovativ og sinnssykt utrolig er den ikke.

Wow! litt nostalgisk, mest sommerdigg! ;D

Aah, nesten nostalgi for meg, dette her! :O Og grunnen til at den svenske gruppen Baby Alice vekker en slik følelse i meg, er nettopp eurodancesjangeren de har fokusert på. For jeg har en stor fortid sammen med denne type musikk, i eksempelvis Cascada (på sitt beste!), Groove Coverage, og spesielt E-type. De har mange, personlige favoritter som jeg fortsatt kan nyte den dag i dag. Ikke at jeg hører så veldig mye på de lenger, men jeg blir alltid i god stemning av låtene deres, og de ligger liksom i hjertet mitt, da. Og derfor er det så godt å se at det fortsatt finnes noen grupper der ute som produserer lignende musikk. Og Baby Alice klarer det ganske så greit, også!

Og de låtene jeg veldig gjerne vil dele med dere, er først og fremst Hurricane. Den har dette typiske sterkt, kvinnedrevne refrenget, med en eller flere mannlige rappere i versene. Og så er det så god bass og så ufattelig fengende. Hele tiden girer musikken oppover i skikkelig god, deilig festmusikk-spirit. Den beste, for min del, faktisk. Enn men noen vil nok kanskje si at teksten til låta her er veldig repeterende, og at den er cheesy! Men det er ikke noe negativt i denne sammenheng, altså. Dette er sånn det skal være. Nam.. *liker smaken*

Musikkvideoen er også ganske kul og passende. Mye fargesprakende digital grafikk og bevegelse. Dansing, stilige klær. Samtidig som de adder en touch av surrealisme. Energien får i hvert fall komme frem, og det er godt å se. Dessuten har jo hun dama der ufattelig råe solbriller, da eller?! :)

Neste låt er Piña Colada Boy. En låt som definitivt hadde (i 2008, da den kom ut) et stort potensialet til å bli en landeplage og en fullgod sommerhit. Men i stedet drøyde releasen deres litt for lenge, og i 2008 kom den bare på samlingsplata Absolute kids 24, Summer Party. Nå i 2010 har den fått en ordentlig release, og en musikkvideo i tillegg. Noe som kanskje har hjulpet den litt ekstra frem i lyset. Den har fortsatt det landeplage-soundet, og er veldig, veldig, veldig sommerlig. Den handler om cocktails og festing.. har eksotisk, palmeliggende stemning med den spanske gitaren. Musikkvideoen inneholder lettkledde, småkåte damer og menn med solbriller på, og så må vi ikke glemme det orgasmiske øyeblikket hvor de synger ”Piña Colada Boy, you make the girls go AAH!”. Herlig, herlig, altså! Ekstremt dansevennlig, gøy og morsomt. Et MUST-have!

STOPP! Daisy utfordrer deg!

Og Daisy Coburn er en 17 år (!) gammel, britisk jente med god popmusikkteft. Hun har spilt gitar og piano siden hun var seks år, og har blitt kåret som en av de mest up-and-coming-artistene for 2010 av det store kringkastingsselskapet BBC. Hun har blitt beskrevet som en rocka versjon av Lilly Allen, sammenlignet med en litt mer quirky, småwannabe-opprørsk versjon av Avril Lavigne, eller en sammenblanding hvor Duffy møter Pixie Lott + Pink. Og selv om hun kan virke som en litt standard, bare-enda-en-ny-poprock-jenter-som-prøver-seg-type artist, så synes/mener jeg at hun har et potensial og et eget, lite særpreg som fortjener mer plass i musikkbildet.



Debut singlen hennes Number one enemy, med rapperen Chipmunk (som i utgangspunktet ikke var ment å være med på singlen) klarte å komme seg helt opp på nummer 13 i de britiske hitlistene. Musikkvideoen kom ut på youtube i januar i år, og har siden da fått nesten to millioner views! Og det jeg personlig liker så godt ved henne, er stemmen og aksenten hennes. Den har et unikt, sjarmerende særpreg, på en slik ungdommelig måte som uttrykker kjedsomhet og et sterkt, nesten undertrykket behov etter å sparke løs på noe. Så holdt deg fast, for kanskje den aller beste delen ved denne låta er når Daisy roper ”STOP!”.



Wow!! Liksom sånn røft, sterkt og en perfekt, energifylt start på hva som er et kjempestilig pop rock-refreng. Selv om det første verset er no småkjedelig, ustimulerende greier, så blir låta sterkere etter det første refrenget. Mer lytteverdig, kan du si. Man er nå med, og det er offisielt gøy å høre på. Men enn ut mot slutten får vi en OK pause når rapperen Chipmunk kommer inn, men han virker egentlig helt unødvendig å ha med her. Kanskje de bare tok han med for oppmerksomhetens skyld? Uansett er dette en bra låt for oss popelskere, og til å være den første singlen gjør den definitivt jobben sin, og gir oss mersmak.



Og den neste singlen hennes Rosie innfrir alle forventninger gitt av Number one enemy, og enda litt til. Denne her er faktisk bedre, større, mer energipakket og skosparkende, gæ’ærn, konstant fengende og ekstra poppete. Omph! Jeg er så fan av denne her asså! Dessuten har den et lengre refreng, som gir låta den deilige egenskapen av å være både en sang som vokser på deg etter at du hører den flere ganger, og en låt det er veldig vanskelig å gå lei av. Dette er lidenskapelig, rask pop som handler om en av hennes gode venner fra barndommen. Litt søtt, det. Og interessant, siden låta og fremførelsen hennes av og til virker litt sinna, at kontrasten ligger i slik varm tekst. Love it<3



I begge musikkvideoene har hun et tydelig uttrykk, med en sterk karisma og en effektiv karakteristikk. Hun viser den eksplosive, unge energien sin best i Rosie, mens hun poserer og viser frem mest eleganse og skjønnhet i Number one enemy. Helt ærlig, i begge videoene er hun hot. Akkurat som låtene hennes.

Mer electropop: Gaby fremfører sitt eget show!

Hei igjen, alle sammen! Beklager at jeg ikke har vist dere noe mer musikk siden torsdag, men jeg har vært bortreist, og har liksom ikke hatt muligheten til det. Håper dere ikke har gitt meg helt opp, da! Og jeg skal prøve å vise dere noe ny musikk hver dag fremover. Men bare husk! Om jeg ikke har skrevet opp et innlegg dedikert til en artist og låt her inne, så kan det alltids hende at jeg har postet ny musikk på facebook-siden. Der pleier jeg faktisk å legge ut ny musikk ganske ofte. Og liker du noe her inne, kan det absolutt hende at du kommer til å like alt det andre jeg legger ut der, også. Så det kan være verdt å like Farge!pop!-pagen, dere! :)

Uansett! Gaby her er en ny, svensk artist med oppvekst i Frankrike, og om du sjekker ut hjemmesiden hennes så finner du ut litt mer. (link herfra!). Og der står det at moren hennes er en kjent sanger, at faren hennes er en bestselgende forfatter, og at søsteren hennes er musiker og komponist. Ikke har jeg klart å finne ut av om hun faktisk er fullblods svensk eller fransk, eller navnene på disse familimedlemmene, men méd en sånn ambisjonsrik og kreativ familie er det kanskje ikke så rart at hun har utviklet seg i den retningen hun nettopp har gjort nå.

Gaby har utgitt to singler hittil (som jeg skal fortelle om i denne posten), men skrev sin første låt som syvåring og jobber nå med sitt debut album. Inne på hjemmesiden hennes får du også høre utsnitt av enda flere låter, så du kan vurdere litt om det faktisk er verdt å vente på. Litt småirriterende at du ikke får bestemt når musikken skal starte/stoppe, men når det gjelder musikken vi får høre, er førsteinntrykket at kvaliteten ikke holder samme nivå som My show og Break it up, som jeg er veldig stor fan av. Og disse to låtene står oppført som blant annet dance/pop og electronica, men jeg plasserer det på electropop + ren pop, jeg. Føler de passer best der og sånt.

Men ja! Over til den første låten. My show, som kanskje kommer litt tregt i gang, men hvor refrenget definitivt er verdt ”ventningen”. Ikke det at jeg selv ser på versene som unødvendig fyll, liksom. Men jeg har fått det inntrykket gjennom andre personer jeg kjenner og slikt. Jeg liker alt i låta, jeg da! Og det er spesielt dette brusende soundet og beaten som trekker meg inn. Også fremfører hun My show med en litt småedgy og tøff attitude – som ikke er spesielt feminin, vel og merke – men som jeg syns er kul. Holdningen hennes fenger, altså. Utenom dette har låta potensialet til å vare en stund (at det skal mye til før du blir lei av å høre på den) men du må nok høre på låten et par ganger før den når inn til deg.

Break it up har ikke samme überfengende og dancy refreng, men har til gjengjeld sterkere vers, som holder på oppmerksomheten hele tiden. Refrenget er øyeblikkelig, stort, langt og eksplosivt. Med låta følger en artig og litt fargerik musikkvideo, hvor de poengterer den overraskende energien i refrenget ved plutselig å spille høyt på en tuba foran helt intetanende mennesker som driver med helt dagligdagse, kjedelig ting. Her får vi også sett hvor flink Gaby er til å føre seg som artist, og stilen hennes kommer ordentlig frem i lyset. Nice! Jeg liker også spesielt godt hodebevegelseskoreografien i den selvsikre bridgen. Der de digger hodene sine frem og tilbake. Hoho, får skikkelig lyst til å gjøre det sjæl! ;D