Hei igjen! Har du ventet spent siden sist på å få høre det neste jeg skal introdusere? Jeg håper det, for nå kommer jeg (som alltid?) til å vise dere noe amazing! I hele sommer har jeg vært i sommermodus, og har prioritert venner, familie og bekjente. Det gjør jeg altfor sjeldent, så det følte jeg var ganske viktig å gjøre. Jeg håper å få sette av mer tid til dette heretter, da. Har lagt merke til at det fortsatt er noen som besøker musikkbloggen selv om jeg ikke har postet noe på en stund. Det setter jeg pris på. Bare husk å like facebookpagen hvis du ikke allerede gjør det, for der poster jeg ganske mye mer musikk i tillegg til her inne.
Uansett! Neste popband heter Annaca. Det er faktisk navnet på frontvokalisten som startet bandet. De finner jeg utrooolig lite info om, forresten. Og noe av grunnen til det tror jeg er at de ikke er signert noe plateselskap ennå. (De burde ha lagt ut mer informasjon om seg selv allikevel, syns jeg, men what can you do?) Så det får bare bli en enda kortere introduksjon denne gangen.
Annaca (vokalisten) kommer i hvert fall fra Kent i Storbritannia. Hun har spilt piano og sunget siden hun var 14 år, og startet tidlig voksen alder å samarbeide med folk i musikkindustrien, hvor hun etter hvert startet bandet med samme navn. Hun studerer nå ved et musikkinstitutt i Brighton, og et av hennes største mål nå er å lage og produsere nok låter til å gi ut et debut album. Inspirasjonskildene er blant annet Bat for Lashes, Marina and The Diamonds, Florence and The Machine og Ellie Goulding. Av det jeg har hørt til nå (to låter!) så virker dette veldig lovende!
Bildet av bandet på gig!
Førstesinglen (eller det som sannsynligvis blir det!) heter Run. Det er en praktfull poplåt lyst opp av sine helt egne stjernelys. Den bygger seg ”riktig” opp og frem, og lett blir vi innredet i låtens komfortsone. Det er som om du skulle ha besøkt en fremmed, hyggelig nabo. Du blir invitert inn, du blir tilbudt noe godt å spise og drikke eller hva annet du trenger. Du kan velge å si nei, og bare vite at muligheten er der, eller du kan takke ja – og smake på alt det gode. Litt sånn er Run. Den maser ikke, ei heller presser den seg på. Men om du velger å lytte til den, så gir den alt mulig av seg selv og mer til. For dette må være den eneste forklaringen til at låten er så behagelig å høre på, på tross av å være en pop låt med slik produksjon, energi og kraft. Jeg kunne godt ha hørt på den i bakgrunnen, samtidig som låta godt kunne ha vært midtpunktet med meg syngende høyt etter.
Denne var vanskelig å fargelegge! Den er unik, men den innehar også velkjente kvaliteter (Oransje). Det er også noe ved låta som gir den en egen, ekstra dimensjon (Grønn).
Overraskende nok vil jeg ikke beskrive låten som direkte fengende. Denne låten har mye sterkere fremtredende kvaliteter, og det er absolutt en positiv ting at låten ikke er avhengig av å være fengende, som det jo ofte pleier å være det letteste å ty til for å lage noe likandes.
Musikkvideoen er forresten ganske flunkende og shiny. Noe jeg også hører i forhold til produksjonen. Veldig glatte og pene lyder, nesten som at jeg kan karakterisere det som jentete. De har i hvert fall klart å fremheve den delen av låten via musikkvideoen, men samtidig merker jeg at låta er for stor for bare henne og det mørke stedet hun befinner seg i og som pakker det litt tettere inn enn nødvendig. Spesielt refrenget trenger mer plass. Og det er litt det jeg liker med refrenget. Det varer litt, og det er ganske lite repetisjon som det ofte er mye av i popmusikk. Her fungerer det ganske bra. Man glir helt utrolig lett inn i refrenget, og med en strategisk plassert avløser midt i refrenget (i form av ”run-run-run”) er det ikke vanskelig å nyte refrenget helt fra start til slutt.
Bandet sammen i the black couch!
Det som ofte er lett å kjenne på etter å ha hørt en låt man liker godt, er dette her med at man ”får den på hjernen”. Her er ikke det et problem, for refrenget er faktisk ikke så lett å huske. Nesten det eneste hooket i låta er ”run-run-run”. På en måte er dette positivt. Det er litt som jeg beskrev istad med at den ikke maser. Det er en snill, men lidenskapelig poppete låt med passelig stort hjerte og moderat mengde sminke.
- Som her!
Bridgen liker jeg også. Vi får servert samme oppskrift som i refrenget, i tillegg til at tempoet blir ca halvert før siste opptur. Ganske standard, men det føles mer integrert her enn i en låt hvor bridgen er den totale motsetningen til resten av låten. Av og til kan det bli litt for stor forskjell, så det er godt å høre at dette fungerer fint når det er flettet så porøst inn i hverandre sånn. I tillegg vil jeg trekke frem det utrolig digge ”Oh-Oh”-sekvensen rett før refrenget. Litt ekstra pop power, og så flyr vi til værs. Jeg elsker en god ”Oh-Oh”! Ikke bare synger hun det, men musikken blir med på samme måte. Det høres så ufattelig friskt ut! Nam. Også vil jeg kommentere den gode, glossy ekkobruken. I tillegg til at vi hører stemmen hennes dobbelt fra andre del av første vers, så hører vi dette og ekkobruken rundt, før, omkring i, og etter refrengene. Stemmen hennes er liksom oppå og ved siden av hverandre og sånt. Det er ganske fiffig og høres bra ut. Vi må forresten heller ikke glemme utroen. Denne ”run-run-run”-sekvensen som alltid roer oss litt ned etter et refreng og som forbereder oss på et nytt vers, samtidig som hun får pitchet inn låtittelen. Dette kommer passelig nok inn på slutten og pakker låten elegant sammen.
Gøyeste verslinje:
"I've become a robot in disquise.."
Sterkeste hook:
Run, run, run, run!
Beste øyeblikk:
Pop power før refrenget: "Oh-OH-oh..OH! Oh-OH-oh..OH!"
