Alright! Det har blitt sommer for real. Og derfor kan det hende jeg skriver innlegg litt sjeldnere, men hvis du liker pagen min på facebook får du vite når jeg legger ut nye innlegg så du slipper å sjekke innom fra tid til annen. Misforstå meg rett, jeg kommer helt sikkert til å skrive en del i sommeren – og kanskje til og med mer enn vanlig - men jeg har ingen faster dager jeg skriver på, så det er praktisk sett best å like pagen. Ikke bare så du får vite når jeg legger ut mer her inne, men der legger jeg faktisk ut utrolig mye mer musikk som du absolutt bør sjekke ut. Det har blitt sånn at de låtene jeg liker best, skriver jeg om på bloggen. Det er de låtene jeg virkelig føler for å si noe om. Men dette er en eksklusiv opplevelse, så de aller fleste låtene legger jeg ut på facebook-pagen. Hadde jeg postet dem opp her i tillegg, hadde det bare blitt ustrukturert, rotete og overfylt. Så det er aller best slik som dette her.
Men ja, back to business! Og en ting først (eller second). Jeg liker veldig godt kreative personer som liker å gjøre ting annerledes. Spesielt de som liker å ta utgangspunkt i det som er, og som ser mulighetene til å gjøre noe helt nytt med det. En som jo går utenfor boksen, men ikke altfor langt. De liksom snur seg og fargelegger boksen i mange forskjellige farger, skriver noen fantasifulle ord på den, skjærer inn mønstre, og/eller pynter den med ulike saker og ting. Kjernen er allikevel boksen, men fy fader så annerledes den har blitt. Pete Wentz er en sånn person, og hans nyeste prosjekt er denne fargerike boksen.
Pete er han kule foran til venstre!
For de musikalsk intellektuelle med god kunnskap om de viktigste navnene innenfor moderne musikk er nok navnet Pete Wentz relativt kjent. Men for de av dere med null kjenneskap til han kan jeg gi et kort sammendrag. Han har vært bassisten og tekstforfatteren til pop/punk/rock-bandet Fall out boy som ble startet opp i 2001 frem til de ga seg som band i 2009. De hadde i denne perioden utgitt fem plater, solgt millioner av album verden over, vunnet flere priser - blant annet nominert til grammy - og er på Billboard sin topp 100-liste over de beste artister/band i perioden 2000-2010 basert på ”chart performance”. Timbaland ble #92, forresten. Katy Perry ble #97. For å gi litt perspektiv. Fall out boy sies å være ett av de viktigste mainstream rockebandene i 2000-tallets første tiår.
Hele bandet Black Cards sammen!
Etter denne karrieren har flere av medlemmene gått sin egen vei innenfor musikk. Pete valgte sommeren 2010 å starte bandet Black Cards, og det er her vi er i dag. Black Cards består av tre menn (Pete inkludert) og en kvinnelig vokalist ved navn Bebe Rexha (Nice!). De lager fengende, eksperimentell electropop totalt annerledes fra Fall out boy. Fans av bandet/Pete ser ut til å være litt skuffet, må jeg legge til. De savner det han gjorde før. Men han har i tillegg fått nye fans, og det finnes de som elsker hans nye stil. Jeg har ikke mye kjennskap til hans musikalske fortid, men kan virkelig kalle meg selv fan av Black Cards.
Og du lurer nå sikkert på hvordan eksperimentell electropop egentlig er? Vel, det er noen elementer jeg får lyst til å peke ut som gir førstelåta Dr. Jekyll and Mr. Fame denne karakteristikken.
Det er først og fremst produksjonen med alle disse intrikate lydene. Det virket ganske rart til å begynne med, og av til syntes jeg faktisk det var litt ”feil” lyder. Kanskje fordi det var så nytt for meg i electropop? Men etter hvert likte jeg at de hadde gjort det sånn. Det ble til en positiv ting. Uvanlig, ny, og positiv. De prøvde liksom ut en egen måte ”å gjøre” electropop på, og de lyktes. Det ble ikke feil, de gikk heller ikke for langt. De eksperimenterte, og suksessfullt skapte sin nisje i sjangeren. Det er intet mindre enn beundringsverdig.
Cowboyplay-vokalteknikken må nevnes. Der Bebe synger ”Ow ow ow yippie ow ow ey!” (AMAZING!) Jeg ser faktisk for meg i musikkvideoen der at det hadde passet med cowboyklær og litt cowboydans. Dette gjør ting mye mer gøy og livlig på en interessant måte. Det er absolutt uvanlig å gjøre det på denne måten.
Merk dere forresten vokalen hennes i det hele tatt. Hun er helt perfekt til Petes nye prosjekt, for dette kler henne utmerket. Hun har en tydelig, quirky vokal med spennende og nyansert personlighet. På samme tid er den trashy og nogenlunde robotisk. Definitivt eksperimentell either way. Jeg tror også måten de har finpusset vokalen på har hjulpet mye.
Det er også merkverdig hvordan låta er fengende. Det er ikke noe som er konstant her. Ting flyter uforutsigbart, og så er det ingen distinkte melodier, liksom. Det er også spesielt lite direkte oppløftende. Alt virker litt komplekst og sært, og strukturen forholder seg slik at det er mye som er fengende hver for seg, som til sammen skaper et livlig og kult konsept. Men jeg føler det meste ligger på overflaten allikevel. Det handler veldig mye om hvordan Bebe synger på. Hadde det ikke vært for henne hadde det nok ikke vært så fengende. Tror jeg. Produksjonen må også sies at hever kvaliteten til det beste. Kudos til alle involverte der.
CHECK. IT. OUT!
Noe jeg også kan nevne før jeg visere dere to låter til, er at Dr. Jekyll and Mr. Fame best representerer Black Cards sound. I et intervju forklarer Pete det slik: ”to me, the album is so vast. It goes from one really musically dark perspective to a way more pop perspective. "Dr Jekyll and Mr. Fame" felt like it fit in the middle between the two. Everyone agreed not to put out the extremities first. Obviously, the first thing you put out is what people think of your band as. There will be songs on the record that are so far to the right or to the left of "Dr. Jekyll and Mr. Fame."”
Hele intervjuet kan leses her!
Det vil jeg faktisk gå så lang til å anbefale at du gjør, for det var et veldig interessant intervju!
Jeg skal ikke si så mye om de to neste låtene, men dere må høre dem. Spesielt Dominoes tror jeg dere vil like ganske mye. Det er en låt som er helt i enden av det poppete perspektivet han snakket om. Den er direkte herlig. Mer søt og enda mer moro. Litt sommerlig, vil jeg si. Jeg liker den utrolig godt! <3
Og så har vi Club called heaven. Musikkvideoen til denne er helt forferdelig ubehagelig though, men det er nok bare mine personlige preferanser som ødelegger, for jeg klarer ikke å fordra filmer i svart/hvitt, eller gamle/gammeldagse filmer i det hele tatt. Æsj og huff :( Men låten er på den mer ”musically dark perspective”-siden. Liker denne her også, ja!
Kjempegreat! Så for å oppsummere littegrann: Av det jeg har hørt til nå har Black Cards en helt annen måte å være på, å være fengende på og å få frem uttrykket sitt på. Det er utradisjonelt, eksperimentelt, fresht, moro og interessant. Bebes vokal gir både en mer frekk og sexy twist til alt sammen, men er allikevel godt syntetisk synkronisert med den intrikate produksjonen. Jeg gleder meg veldig til albumet blir utgitt en eller annen gang i år - for da skal jeg kjøpe det! Det har ikke blitt avklart helt ennå. Så ok, da, I’ll let you know på facebook-pagen når det skjer :)
